Dialektisk tekning av Kjell Standal.

https://www.linkedin.com/pulse/dialektikk-kjell-standal

OM DIALEKTISK TENKNING.

I det følgende vil jeg i stor utstrekning støtte meg til Havemans bok “Dialektikk Uten Dogmer ” og vandre ut og inn av Havemanns formuleringer, ofte uten at dette blir angitt. Denne boken, som kom ut allerede i 1964, har for meg vært og er fortsatt en kilde til glede og forstand.

Havemann, Robert

Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi.

Universitetsforlaget
Språk Norsk

 

51s7EIGdoPL._SX300_BO1,204,203,200_

Orginal – Tysk utgave

 

Hegel førte dialektisk tenkning inn i filosofien som en systematisk tilnærming til å avdekke/reise spørsmål om de grunnleggende problemområder mennesket alltid har stridd med.

“….Det tilfeldige har en grunn til at det er tilfeldig, samtidig som det ikke har noen grunn til at det er tilfeldig. Det tilfeldige er nødvendig og denne nødvendigheten bestemmer seg selv som tilfeldig, samtidig som denne tilfeldigheten er absolutt nødvendig……”

Denne formuleringen av Hegel kan virke som det reneste vås, og for mange blir den det. Hvis vi imidlertid tar de senere teoretiske tilnærmingene til kvantefysikken alvorlig, ser vi til vår forskrekkelse at mye av de utsagnene som førsøker å anskueliggjøre “det som hender” innen kvantefysikken, til forveksling ligner på Hegels formuleringer.

Bølgebildet, det muliges bilde, er et kontinuitetsbilde. Det er kontinuitetsfysikk. Det som vi kan predikere og i stor grad determinere , slik Newton gjorde det.

Det virkelige bildet, partikkelbildet (materien), er diskontinuitetens verden. Det som kan eller ikke kan bli virkelig. Bølgebildet (energi) og korpuskelbildet (materien) er to vesensforskjellige bilder som ikke på noen punkter kan identifiseres med hverandre, de er hverandres motsetninger, men som allikevel først i enhet utgjør hele kvanteteorien.

Dette bringer oss til den første og kanskje viktigste innsikt i dialektikken vesen:

INTET KAN VÆRE MOTSETNINGER HVIS DE IKKE HAR NOE

FELLES.

Bølgebildet og korpuskelbildet blir av Bohr og Heisenberg beskrevet slik at bølge-bildet fremtrer som bildet av det mulige, mens korpuskelbildet som bildet av det virkelige. Med dette menes at det i bølgebildet reflekteres det som i korpuskelbildet virkelig er mulig.

Virkelige begivenheter som inntreffer må først ha vært mulige. Det som er virkelig må også ha vært mulig. Dersom en hendelse er mulig, så kan den bare betegnes som mulig dersom de kan skje eller ikke skje. Er hendelser mulige kan de like godt skje som utebli, og uteblir de, så kan andre mulige hendelser inntreffe i deres sted.

Hvilke muligheter som faktisk finnes i virkeligheten er ikke tilfeldig. Det som er mulig er faktisk bestemt med nødvendighet. Virkelige hendelsesforløp i rom og tid er vår erkjennelses grunnlag.

Stern sier at barnets erfaring med verden er direkte og fri for de forsvarsmekanismer som vi utviklere i vår tilpassing til verden. Reich beskriver også denne “direkte kontakten” med virkeligheten når han beskriver pasienter som: “.. rystet og beveget fortalte om da de var ett med naturen….”

Det vi erfarer om naturen (oss selv), om tingenes dypere vesen, er ikke så mye hva som skjedde, men hvorfor nettopp det skjedde og hvorfor det var mulig. Å finne lovmessigheter i naturen er samtidig å legge grunnlaget for å erkjenne det mulige.

Dersom vi på forhånd anser enhver begivenhet som skjer som nødvendighet, så fornekter vi det omfattende og almene ved det lovmessige som kan virke til forskjellig tidspunkter på forskjellige steder i forskjellige sammenhenger. Vi kan da komme til å kaste vrak på det almene i naturen, og vil da også komme i skade for å kaste vrak på det almene i oss selv.

Vi kan gjennom dette stille oss spørsmålet at hvis en hendelse inntreffer, er det da slik at det at den inntreffer må være fullstendig determinert av dens forhistorie, eller kan det være at dette ikke er tilfelle?

Hvis vi skal kunne snakke om en objektiv tilfeldighet, så kan vi hente fram en slik tilfeldighet bare hvis en hendelse ikke ubetinget fulgte av sine årsaker. Det samme gjelder når det ut fra bestemte årsaker fantes ulike utfall som definitivt var mulige.

Dersom en årsak ikke med nødvendighet fører til en bestemt virkning, men helt definitivt kan føre til en rekke forskjellige virkninger, så er det en tilfeldighet hvilken av disse som faktisk inntreffer.

I vårt daglige liv og i vår spontane og “naive” møte med verden, formes vi lett i den tro at det tilfeldige fremstår som resultat av ubetydelige årsaker, og at det tilfeldige er unndratt enhver logikk.

For bedre å kunne forstå dette tilsynelatende irrasjonelle og tilfeldige som til stadighet “rammer” oss, både i hverdagen og i våre livsprosjekt, kan vi innføre det dialektiske begrepet:

MULIGHET OG VIRKELIGHET

Vi må søke å forstå at det mulige er en like uløselig del av det virkelig forekommende, som det som til enhver tid kan virkeliggjøres. Dette virkelige trår uopphørlig fram i det mulige, og nye muligheter dannes løpende i vår virkelighet.

Vår eksistens er på samme tid mulighet og virkelighet. Utvikling betyr alltid tilvekst, utbredelse, utvidelse og forvandling av det som utvikles. Samtidig er det også slik at alle de muligheter som rommes i f.eks. en eggcelle ikke kan komme til full utfoldelse i ett individ, fordi hvert individ bare virkeliggjør et utsnitt av den arvede totaliteten, de arvelige mulighetene.

Fenotypen, (et stykke natur), er aldri en fullstendig gjenspeiling av all arvelig informasjon, kun en konsentrert mulighet. Det mulige er det som er rikere, det almene, det ikke tilfeldige, mens virkeligheten, som alltid bare realiserer et utsnitt av det mulige, alltid er mer fattig og mer tilfeldig.

Har vi dette som basis for våre handlinger, er det for meg naturlig å anse det for mulig å “bøye virkeligheten” i den mest gunstige retning. Dette må, slik jeg ser det, være basis i all terapeutisk tilnærming, fordi dette er basis for all selvregulering/ organisering/ vekst.

Dette baserer seg på den antagelse at organismen til enhver tid i enhver situasjon velger den for organismen best mulige løsning ut fra de muligheter som finnes. Jo større grad av muligheter, jo større valgfrihet og jo rikere/friere vil organismens vekst være.

Dette var noen tanker omkring begrepet dialektikk. Dette er bare en liten innføring i grunnlaget for den type tilnærming til å forstå, som jeg står for, og som jeg arbeider for å videreutvikle til min innsikt av verden i samsvar med de tanker som dialektisk tenkning bygger på.

 

 

Kjell Standal