Evolusjonsperspektivet knyttet til klinisk skjønn


epigenetic mechanism
Evolusjonsperspektivet knyttet til klinisk skjønn – en motsigelse?

Kjell Standal, Bergen, Norge
http://www.psykologibanken.com/416045915

 Innledning.

Er det en motsigelse i selve utsagnet om at den ontogenetiske fremtoning, mennesket slik det fremstår med sin livshistorie, knyttet opp mot det fylogenetiske grunnmateri­alet, kommer i konflikt med det som vi vil kalle klinisk skjønn innen psykologien? Etter min oppfatning så er det ikke slik, men tvert i mot. Det er samspillet mellom det fylogenetiske og det ontogenetiske i fremtredelsesformen mennesket som er selve grunn­laget for at det overhodet kan snakkes om klinisk skjønn innen psykologien. Dette vil jeg begrunne nærmere.

Kort om evolusjonspsykologiens (EP) fremvekst og kontroverser.

Det er behov for en funksjonell teori som kan knytte sammen den strategiske model­leringen av vår fylogenetiske fortid med den ontogenetiske fremtoningen slik den ytrer seg i fenomenet mennesket. Dette fordi vi gjennom denne forståelsen både kan forhol­de oss til vår fylogenetiske arv, og til vår ontogenetiske erfaring. Dette kan gi oss inn­sikt i om hva begge disse fenomenene feller ned i oss som levende, samhandlen­de, for­men­de, skap­ende, ødeleggende og nedbrytende fremtredelsesformer i naturen. Altså at vi kan forstå oss selv som levende natur i samhandling med natur. Dvs. samhandling med andre menne­sker, men også alt annet som lever.

Den moderne evolusjonsteorien kommer tydeligst til uttrykk i en syntese av Darwins prinsipper om naturlig seleksjon og populasjonsgenetikk og Mendeliansk genetikk. (Mayr, 1978; Ridley 1966).

Buss (1995a) hevder at evolusjonspsykologi ( EP ) er et nytt gryende teoretisk para­digme for psykologi. Denne retningen hevde at sinnet (the mind) består av en array (på geledd) form for utviklede mentale mekanismer, og at disse mekanismene er funksjo­nel­le, arts spe­sifikke, oppgavespesifikke adaptasjoner, som innehar en kontekstuell informasjon om hvordan og i hvilken orden den genetiske replikasjonen kan optima­liseres.

Noe om fylogenetiske responsstereotypier.

Downing G.: … For det tredje foregår mesteparten av kroppens strukturerende aktivi­tet utenfor det bevisste felt, Det er meget lite av denne prosessen som vi oppfatter med vår bevissthet (s. 109, min oversetting). Han fortsetter med en for meg vakker beskri­velse av at ”vårt språklige nett er blitt vevet for å fange større fisker”. Med dette mener han at vi ikke har tilstrekkelig utviklet språklige grunnsteiner for å kunne beskrive det som for oss er unndratt vårt bevisste øyeblikk. Altså i det øyeblikket vi som organisme, som levende vesen i ett nu faktisk vet med hele vår kropp, noe som tanken/språket ikke har ord for.

Amygdala synes å være sentral i denne formen for identifikasjon, klassifisering og hierarkisk ordning av informasjonsverdien gitt av omgivelsene før selve vår bevisste del av hjernen har fått tid til å summe seg. Den gir ordre til de spontane og automati­serte reak­sjons­mønstre som er nedfelt i organismen gjennom den evolusjonære historie om å reagere, altså det som jeg har valgt å kalle fylogenetiske betingete responsstereotypier, slik at det tjener organismens evne til å overleve, adaptere og fortsatt fungere i sitt miljø.

Litt om Amygdale:

http://www.psykologibanken.com/417318052

Jeg synes dette blir usedvanlig godt beskrevet i et eksperiment som ble utført av Bower (1978). Dette eksperimentet danner etter min oppfatning, selve grunnfjellet i forståel­sen av begrepet fylogenetisk betingete responsstereo-typier.

Bowers studie omfatter barn i alderen 5 til 7 år. Han fulgte den gamle Piagetske tanke­gan­gen om masse perservasjon, og lot barnene ett etter ett få se på mens han formet leire først som en stav og så som en ball. Han stilte også de samme spørs­målene som Piaget, hvilke av de to formene var tyngst?

Han lot barnene ta på begge formene av leire, utforske de en stund, og fikk da det typiske svaret at ballen var tyngst. Men det Bower (1978) gjorde, som var anner­­ledes enn alle andre undersøkelser av denne typen, var at han filmet det øyeblikket barnene mottok de ulike leirformene med et høyhastighetskamera, og dermed kunne han registrere hvordan organismen reagerte på den kroppslige kontakten med to uttalte ulike verdier.

Etter at barne­ne hadde fått bestemt hvem av disse to leirformene som var tyngst, nem­lig ballen, så filmet Bower (1978) selve overrekkelsen av leirballen til barnet. Det er her det kvalitative spranget i forståelsen av fylogenetiske betingete responsstereo­ty­pier kommer, basert på hvordan barnet faktisk responderte på vekten av leirballen.

Her må vi ha klart i mente at barnet nettopp hadde sagt at ballen var tyngst, og ventet dette. Det som vi nå måtte forvente når vi avspilte mottaket av leirballen hos barnet, armen var strekt ut, hånden vendt opp, klar til å få ballen lagt inn i den, ville vært en umid­delbar respons der armen ville gå litt i været, altså at organismen ville respondere med en avvikende refleks der armen skulle gå litt opp, fordi det faktisk ikke var slik at ballen var tyngre.

En er­kjen­nelseskategori som lagrer viten om tid, rom og masse som er forutfor den kogni­tive forståelsen.

Men dette skjer ikke. Hele det somatiske/fysiologiske apparatet innstiller seg på nøyaktig samme vekt som staven. Altså, organismen som en funksjonell helhet vet at disse to leirformene er nøyaktig like tunge. For å gjøre det enda tydeligere. Språklig og kognitivt har barnet en formening om vekt og masse som det er overbevist om er riktig, og som har som utgangspunkt at de har ulik masse. Soma­tisk og vegetativt vet barnet at de begge former veier likt. Altså må det finnes en er­kjen­nelseskategori som lagrer viten om tid, rom og masse som er forutfor den kogni­tive forståelsen.

Det er dette jeg heretter vil knytte opp mot termen fylogenetiske betingete responsste­reo­typier, og da tar jeg meg friheten til å referere til Levine (1997): ” No matter where we are, the shadow that trots behind us is definitely four-footed”

Fra Monod: Definereing av tre grunnbegreper:

Uforanderlig reproduksjon, teleonomi, autonom morfogenese.

Giske/Jacobsen: De hevder at mange lærebøker i biologi legger for liten vekt på menneskets evolusjon. Dette vil vel også innebære at det i svært liten grad er knyttet psykologiske teorirammer og hypoteser til den samme artsevolusjon. Det fester sitt evolusjonære grep rundt pattedyrene med den påstanden at dette er dyr som i utgangs­punktet har en stor hjerne De hevder at menneskehjernen er ni ganger større enn hva man kunne forvente hos et pattedyr av lignende størrelse.

Tar man en kort evolusjonshistorisk oppsummering kan denne se slik ut iflg. Giske og Jacobsen (1999). Menneskeapenes utviklingslinje oppsto for drøye 35 millioner år siden.

Så vil vi se nærmere på Peter Singer: A Darwinian Left. Postulat:”It is time for the lft to realize that we are evolved animals and that we bear the evidence of our inheritance in our behaviour”. Dette er på nytt en tilbakevending til en skrivelse, eller et begreps­apparat som mangler

Referanser:

Monod Jacqes: Tilfeldigheten og nødvendigheten. Gyllendal norsk forlag, Oslo, 1972

Giske J.; Jakobsen P.: Evolusjon og økologi – en innføring. Fagforlaget, Bergen, 1999.

Downing George: Kroppen och ordet. Kroppsorientert psykoterapi – teoretisk bakgrund och klinisk tilllämpning. Natur och Kultur, Borås, 1997.