GRUNDIG OM PSYKE OG SOMA -KJELL STANDAL BERGEN

human performanceGRUNDIG OM PSYKE OG SOMA -KJELL STANDAL BERGEN

Alle følelser tilhører kroppen,

Og blir bare gjenkjent av sinnet.

  1. H. Lawrence

Innledning

Innen psykologien er man i dag opptatt av å vise at psykoterapi har effekt. Stadig mer avanserte og kompliserte målemetoder blir foreslått (for eksempel matrise-paradigmet, hvilken terapi, for hvilke pasienter av hvilke terapeuter etc). Man er havnet i en ”forsvarsposisjon” der det er lett å overse det som ligger klart opp i dagen. Jeg tror man må begynne i ”den andre enden” for å se nærmere på: ”Hva er det som gjør at terapi har effekt? Hvordan virker psykoterapi?”

Nyere forskning gir oss i dag en mulighet til å studere dette fenomenet som Freud bare kunne drømme om. Følelser er igjen kommet på dagsordenen og man har i de siste tiår gjort store framskritt innen forskning på følelser, læring og hukommelse. En slik forskning kan være til stor hjelp når vi vil forklare at terapi har effekt, og ikke minst hvordan. Den kan videre hjelpe oss til å utvikle mer effektive terapiformer og forhåpentligvis gjøre oss til bedre terapeuter.

Psykoterapien har i overveiende grad vært opptatt av psyken alene. En dualistisk tenkemåte fanger oss i langt større grad enn vi er klar over til daglig. Vi har behandlet psykisk lidelse ut fra tanken om at psyken kan endres uten at det får virkning for resten av organismen. Ut fra nyere forskning synes det viktig at vi ser helheten. Vi kan ikke behandle psyken uten at det også får innvirkning på kroppen og omvendt.

Psykologien og medisinen er fremdeles fanget av et dualistisk tenkesett. Vi behandler mennesker som om kropp og psyke var to uavhengig størrelser. Legen tar seg av våre fysiske plager, kroppen, mens psykologen tilbyr psykoterapi. Denne oppsplittingen understrekes av ordbruk og tankevaner. Kropp-sjel-dikotomien er nedfelt i begrepsapparat og teorier, og er blitt en del av vår virkelighetsoppfatning (Thornquist, 1992). Kroppen deles opp i organsystemer og spesialister behandler disse systemene med liten tanke på helheten. Den psykiske utvikling er blitt forklart og forstått helt uavhengig av den fysiske utvikling. Hvis man blir psykisk syk, får ikke kroppen pleie og omsorg, og ønsker man personlig utvikling, er det med ord, uten kropp. Problemet er at vi aldri kan forstå helheten ved å undersøke delene. Gjærum (1994) hevder at nyere psykobiologisk forskning og klinisk arbeid på mange områder gir grunn til å betvile en slik enkel forståelse av samspillet mellom de psykiske og de kroppslige faktorer.

Dualismen er bærebjelke i medisin og helsetjeneste som i vestlig tenkning generelt. Ved å skille kropp og sjel, fysisk og psykisk, ser vi ikke det syke menneskets opplevelse av seg selv og sin sykdom og eksistens som helhet (Hedberg, 1992). Å forbli innenfor en dualistisk referanseramme, gjør oss blinde overfor deler av den virkelighet vi står overfor. De dualistiske brillene gjør at kroppen som uttrykk, kroppen som bærer av liv og historie – forblir utilgjengelig for oss. Kroppen som uttrykksfelt slik vi erfarer den til daglig, synes å bli satt til side i profesjonelle sammenhenger (Thornquist, 1992). Kroppen blir hele tiden brutt ned og bygget opp igjen. Måten vi lever på og hvordan vi tenker og føler, kan innvirke på de sykdommene vi har. Helse er ikke statisk, men en dynamisk energistrøm som endrer seg i løpet av livet. Ofte eksisterer faktisk sykdom og helse side om side (Kabat-Zinn i Moyers, 1994). Thornquist (1992) sier at gapet mellom den profesjonelle begrepsverden og den intuitive og ofte tause erfaringsverden, viser behovet for en avklaring av dualismen og dens konsekvenser.

I denne tilnærmingen vil jeg først ta for meg hvordan vi til nå har betraktet kropp og psyke som to atskilte fenomener og hvilke konsekvenser dette har innen medisinen og psykologien. Dette vil vise behovet for en ny modell for å forstå og kontrollere sykdom og lidelser. Vi må forlate det mekanistiske begrepet at helheten bare er summen av delene. Med utgangspunkt i forskning vil jeg argumentere for at vi i psykoterapien såvel som i medisinen nå må få en mer helhetlig forståelse av mennesket som kommer til behandling. Dersom man tar forskningen på alvor, vil det kunne innebære et paradigmeskifte innen behandlingssystemet med et utstrakt samarbeid over profesjonsgrensene. Man vil i liten grad kunne forsvare å behandle pasientene som organsystemer eller psyke, men i stedet se hvordan det man behandler påvirker helheten. Psykoterapeutisk behandling må integrere det nyere forskning viser, noe som vil føre til at man tar avstand fra den dualistiske tenkemåte som har vært rådende til nå.

Vegetoterapi er en terapiform som betrakter mennesket som en helhet, som både kropp og psyke. Jeg vil til slutt se nærmere på hvorfor en slik terapiform synes meningsfull ut fra den kunnskap forskning nå gir oss. Dette er ment som et eksempel på en antidualistisk behandlingsmåte.

  1. Historisk perspektiv.

De gamle grekerne dyrket ”en sunn sjel i et sunt legeme” og kan til en viss grad sies å ha hatt en helhetsforståelse av mennesket. Grekerne vektla lidelsens naturlige årsaker, der kropp og psyke påvirket hverandre. Så vel Aristoteles som Platon snakket om hvordan psyken påvirket kroppen og omvendt (Kaplan, 1975 i Bishop, 1994). I den yngre antikken vokste det fram en splittelse. Kroppen ble oppfattet som ufri og bundet av begjær og behov. Tanken derimot, og sjelen som rommet tanken, ble oppfattet som menneskets mulighet til frihet, som kunne overskride alle materielle begrensninger.

Europeisk medisin var religiøst dominert i middelalderen. Renessansen vektla lidelsens naturlige årsak. Oftest tilskrives Descartes ”æren” for skillet kropp-sjel. Både Descartes og Spinoza gjorde skarpt skille mellom sjelen og legemet. Descartes identifiserte menneskets ”natur” som dets tankeevne. Han hadde et mekanistisk syn på kroppen, der alle kroppslige funksjoner er forutsigelige. Descartes inngikk en avtale med den katolske kirken. Han fikk lov til å studere vitenskap, og overlot sinnet, følelsene og bevisstheten til kirken (Pert i Moyers, 1994). Den radikale dualismen finner vi igjen i vår tids ordbruk, slik som f. eks. ”batteriene må lades” og ”vi er utbrente”.

Med opplysningstiden og industrialiseringen ble man opptatt av kroppens enkelte deler, og kroppskraften ble verktøy for produksjonsarbeid i industrien. Man fikk en fremmedgjøring i forhold til egen kropp. Kroppen ble tabu fordi borgerskapet påla folk sosiale begrensninger, regler for kroppsbruk og aksepterte kroppsfunksjoner. Foucault har skrevet mye om disiplinering av kroppen og individet, der menneske-kroppen blir gjenstand for sosiale maktforhold (for eksempel Foucault, 1991).

Elias´(1897-1990) verk ”Ûber den Prozess der Zivilisation” fra 1938, er blitt en sosiologisk klassiker når det gjelder regulering av kroppen. Elias viser hvordan temming av kroppen og av affektene er en forutsetning i et samfunn hvor mange mennesker er henvist til hverandres tjenester. Kroppsfunksjonene blir underkastet stadig strengere kontroll. Elias hevder at det etter hvert ble en hevet pinlighetster-skel. Skikkenes historie handler også om hvordan vi lærte å undertrykke følelsene våre (Elias, 1938). Koblingen mellom kroppens instrumentkarakter og skambelagte pinlighet, har forberedt kroppen både som produktivkraft og maskin og tvunget lyst og sanselighet inn ”bak” muskelpanser og tilbakeholdt pust, i en ”innestengt” skjult og laverestående kroppslighet (Berg Eriksen, 1989 i Engelsrud, 1990). Slik kan vi si at den vestlige kultur bærer både på tankeformer og erfaringer som har temmet og fjernet kroppens sanselighet, uttrykksevne og bevegelsestrang. Den vestlige kroppskultur står igjen med et instrumentelt, stereotypt og utvendig kroppssyn.

Industrisamfunnets kroppssyn preger fortsatt vår kultur. I tillegg er kroppen i det moderne samfunn blitt ”utstillingsvindu” og gjenstand for perfeksjonering. Jean Baudrillard sier at det moderne samfunn kjennetegnes av at mennesket gjennom sin fasinasjon styres av objekter. Det spontane i oss blir hemmet av en bevisst kalkulert bruk av effekter. Som passive mottakere bombarderes vi med inntrykk. Hvilken betydning har det for vår helse? Hva skjer med den sanselige kroppen og behov for berøring, bevegelse, spenning og avspenning? Kroppen kan betraktes som ”en ensom anarkist”. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen hevder at ”kroppen hevner seg” når den i sivilisasjonsprosessen blir henvist til å bli et rent redskap for rasjo-nelle planer. Når sinnet ikke får slippe ut, blir de negative følelsene sittende igjen i kroppen. Mange livsstilslidelser kommer fordi vi ikke tar kroppens signaler på alvor (Berg Eriksen, 1993).

En dualistisk kroppsforståelse kan få flere uttrykksformer. En mekanistisk treningskultur, en instrumentell kroppsfortolkning, en romantiserende kroppsdyrking og en skambelagt, temmet kropp, kan være stereotype varianter av en dualistisk kroppsforståelse (Engelsrud, 1990).

Hvorfor er dualistisk tenkning et problem?

MEDISINEN

Dualismen har ført til en medisinsk modell som er sykehus- og klinikk-basert og som vektlegger økende sofistikert teknologi ved behandling av sykdommer (Bishop, 1994). Reduksjonismen kan være en god innfallsvinkel for å løse vel avgrensede og veldefinerte problemer. Den naturvitenskapelige metode har ført til stor fremgang innen medisinen. Men den gjensidige avhengighet som eksisterer innen kroppen og mellom kroppen og omgivelsene, blir ofte borte i en slik tenkning (Gjærum, 1994).

I de siste årene har vi sett en utvikling av en høyt spesialisert teknologisk medisinsk verden som har en dehumaniserende innvirkning på individet. Det er en motsetning mellom dette nivået av sofistikert teknologi og persepsjonen av pasienten som en hel person. Å behandle en pasients spesifikke organiske eller psykiske patologi isolert, er ikke det samme som å behandle pasienten (Green, 1985).

Idéen om en ”mind” frigjort fra legemet, synes altså å ha formet måten vestlig medisin tilnærmer seg studiet og behandling av lidelse. Dette gjelder så vel studier som praksis. Damasio (1994) mener at Descartes dualisme tilslører røttene til menneskets ”Mind” i en biologisk kompleks organisme.

Legevitenskapen har bidratt til å skape urealistiske forventninger gjennom å gi inntrykk av at det er ekspertenes og samfunnets oppgave å holde oss friske. Dette har bidratt til en pasifisering, fremmedgjøring og brist på opplevelse av ansvar i forhold til egne problemer. Monsen (1989) hevder at både somatisk behandling og psykiatri preges av en ufattelig ensidighet i sitt syn på sykdommer og deres behandling. Denne brist på helhetstenkningen reduserer også effekten av behandling. Mange kroppslige og psykiske symptomer er antakelig uttrykk for samme type bakenforliggende problemer. I dagens velferdssamfunn kan man lett frustreres på grunn av den kontaktløshet, sosiale isolering, livsstilssykdomeer og psykiske problemer som vi kjemper med. På grunn av vår ensidige og sterkt naturvitenskapelige pregede oppfatning av den ytre og materielle virkelighet som den eneste reelle, savner vi i vår kultur en nødvendig aksentuering av individet og kontakten med den indre opplevelsesdimensjon som Kierkegaard beskriver. Ifølge Kierkegaard ligger menneskets frigjørelse i mennesket selv (Monsen, 1989).

En hvilken som helst sykdom, stor eller liten, endrer individets homeostase, dets psykobiologiske balanse (Green, 1985). Intensiteten på emosjonell respons, er vanligvis proporsjonal med sykdommens alvorlighetsgrad, men sykdommen er en subjektiv erfaring og det er mange unntak fra denne regelen. Uheldigvis går emosjonelle responser på sykdom ofte upåaktet og blir betraktet som noe unormalt som bør bagatelliseres eller ignoreres. Mennesker registrerer sykdommens påvirkning på kroppen, men er mindre villige til å registrere sykdommens påvirkning på psyken.

Sentralt i all psykosomatisk forståelse, er den vekt man legger på undertrykkelse av emosjoner som en mulig årsaksfaktor til fysiske sykdommer. Det er høy prevalens av subjektive helseplager i normalpopulasjonen (Ursin, 1997). Mer enn 50% av pasientene som oppsøker allmennpraktiserende leger, kommer ikke p.g.a. klinisk identifiserbare sykdommer, men p.g.a. følelsesmessige eller personlige årsaker (Jennings, 1986, i Bishop, 1994). På den annen side kan en person kan ha en sykdom uten å føle det. For høyt blodtrykk blir kalt ”the silent killer” fordi det er vanskelig å oppdage (Galton, 1973 i Bishop, 1994). Kreft kan utvikles i løpet av uker, måneder og år uten å bli oppdaget (Renneker, 1988). Studier viser at mennesker som er tilbøyelige til negativ affekt (”negative affectivity”, NA), er mer sensitive til fysisk ubehag enn mennesker som ikke er tilbøyelig til disse tilstander (Watson og Pennebaker, 1989, 1991 i Bishop, 1994). Sensitivisering, det vil si økt reaktivitet på stimuli, har vært foreslått som den underliggende mekanisme for somatisering generelt og for komorbide tilstander som depresjon, panikklidelser, mani, fobi, irritabel tarm, angst og syster på eggstokkene (Ursin, 1997).

En overkonsumering av medisin er også en del av den utviklingen vi har hatt. Den bidrar til å skjule psykiske, sosiale og økonomiske problemer bak medisinske diagnoser. Behandlingen retter seg mot delaspektene, symptomene, istedenfor å bearbeide bakenforliggende årsaker. Medisineringen mot menneskenes livsproblemer er i seg selv et alvorlig, urovekkende problem (Monsen, 1989). I dag skaper den store utbredelsen av antidepressiva, selektive seretoninreopptakerhemmere, eller de såkalte ”lykkepillene” stor bekymring.

Ved hjelp av teknologi har vi overgått vår kropps grenser, slik at vi kan leve med noenlunde komfort hvor som helst i verden. For alle andre organismer, vil kroppen definere når, hvordan og hvor lenge de vil leve. Til tross for dette potensiale til å være adaptive, synes det som om vi mislykkes. Våre helsedata reflekterer dette faktum (Goldberg, 1991)

Medisinen har nådd et punkt der utgiftene stiger mens utbyttet synker. Et vesentlig element mangler, nemlig pasientens deltagelse. Det er der det er viktig å gjøre mest mulig ut av forbindelsen mellom kropp og sinn. Det vi i dag kaller helsevesen, fungerer som et sykeomsorgsystem, i stedet for å ivareta vår helse. Mange leger kjenner ubehag når man snakker om psyken og psykologiske sammenhenger. Vi må bli mer åpne og mindre redde for å snakke om sinnet (Zawacki i Moyers, 1994). Atferdsmedisinen og samfunnspsykologien er områder som kan sette oss i stand til å overta ansvaret for egen atferd og oppføre oss slik at vi lever sunnere. En større forståelse for helheten, vil nødvendigvis føre til et nærmere samarbeid mellom leger og psykologer til beste for pasienten.

Engel er en av de sterkeste kritikerne av den biomedisinske modellen. Han hevder at modellen hviler på antagelser om et klart skille kropp-sjel og en reduksjonisme som hevder at komplekse fenomener som sykdom kan reduseres til fysiske fenomener alene. Behandlingen går ut på å behandle de fysiske aspekter ved sykdommene, bare sekundært med pasienten som person (Engel, 1977 i Bishop, 1994). Eksklusjonen av psykososiale faktorer som viktige elementer i patogenesen og forløp av sykdom/lidelse, gjør denne modellen invalid som standard for klinisk praksis.

Konsekvensen av en praksis basert på en dualistisk forståelsesramme, er at man bygger opp under pasientens objektforhold – betrakterforhold – til egen kropp. Kroppen kan oppleves slik den blir betraktet og behandlet: som noe utenpå en selv, noe som det skal gjøres noe med – sjekkes og fikses. Fordi vi i medisinen vanligvis skiller kropp og sjel, fysisk og psykisk, går vi glipp av helheten. Hedberg sier at kroppen er vårt fenomenologiske fundament, forutsetningen for vår tilværelse (Hedberg, 1992). Man må stille spørsmålet om helsepersonell opererer med forskjellig type rasjonalitet, der kroppen er en person i livet men blir en gjenstand i faglige sammenhenger (Thornquist, 1992). Når mennesket mister kontakten med følelsene og kroppen, mister det kontakten med seg selv. Kroppen oppfattes ikke som ”det egentlige menneskelige”. Da blir også følelsene utilgjengelige og uerkjente. Når kroppen stivner som objekt, virker muskulatur og pust gjensidig bindende og bremsende på kroppens åpne holdning til omverdenen. Det blir da vanskelig å få en sammenhengende forståelse av seg selv som følende person (Engelsrud, 1985).

I stedet for oppdeling i kropp og sjel, eller soma og psyke og se det som faller imellom som psykosomatisk, kan man stille spørsmål om hvordan symptomene relaterer seg til dette menneskets vesen. Hvordan opplever pasienten sine symptomer og sin sykdom (Boss i Hedberg, 1992). Freud påpekte symptomenes kommunikative funksjon, og ut fra denne forståelsen, oppdaget han det ubevisste. Bare deler av hjernen kan snakke til oss via ord. Både kroppen og psyken har språk som ikke alltid kan oversettes verbalt (Goldberg, 1991).

Medisinsk behandling må innebære en forståelse av hva en sykdom betyr for et bestemt individ på et bestemt tidspunkt i hans liv (Green, 1985). Den nåværende modellen i helsevesenet, den biomedisinske modellen, er ikke opptatt av sykdommens/lidelsens psykososiale aspekter. Ved å ekskludere de følelsesmessige og sosiale faktorer fra diagnose- og behandlingsprosessen, ignorerer klinikeren helt sammenhengen mellom kropp og psyke og følgelig skader han pasienten. Enhver pasient lever i en bestemt kontekst som kan være fordelaktig eller ødeleggende for hans velferd. Optimal medisinsk behandling krever en gjennomgående forståelse av hvert individs sykdomsdynamikk (Green, 1985). Deutsch og Murphy (1955 i Green, 1985) mener det er umulig å behandle organisk sykdom og emosjonelle lidelser hver for seg. Det kreves en kombinasjon av biologisk og psykologisk forståelse fordi følelsene er både kroppslige og mentale (Monsen, 1989).

Nyere forskning viser at kroppen er omskiftelig nok til å gjenspeile en hvilken som helst mental hendelse. Ingenting kan røre seg uten at helheten rører seg. En kropp som kan ”tenke” er vesensforskjellig fra den legevitenskapen i dag behandler. Den ”vet” hva som skjer med den, ikke bare i hjernen, men overalt hvor det finnes kurermolekyler, og det vil si i enhver celle (Chopra,)

PSYKOLOGIEN

Når kroppen ikke skulle røres, gjensto sjelen som emne for bot og bedring. Slik er ifølge Foucault opphavet til nåtidens menneskesjel, til psykologien og psykotera-pien (Foucault, 1991).

Ser vi på psykologien som kunnskapstradisjon, finner vi at den hovedsakelig er preget av to retninger. Den eksperimentelle delen heller mot det reduksjonistiske perspektivet og har kunnskap om biologiske forhold. Den klinisk rettede delen heller mot et mer dualistisk syn, hvor spesielt psykoterapien og vektleggingen av det psykiske blir forstått relativt uavhengig av de kroppslige forhold.

I ”The Structure of Scientific Revolutions” (1970) påpeker Kuhn at vi har vanskelig for å fatte et univers som er uendelig komplisert og stort, og at vi derfor prøver å redusere det til proporsjoner som vi lettere kan hanskes med. Thomas Kuhn mener derfor at vitenskapelig kunnskap på et bestemt område er begrenset og strukturert av en ramme, et paradigme. En vitenskapelig revolusjon involverer skifte av ett paradigme til et annet. Paradigmeskiftene i dette århundre har speilet den psykologiske tidsånd. Den positivistiske behaviorismen betraktet mentale prosesser som biprodukter. Skinner hevdet at man bare skulle forske på ting man kunne måle. Følelser var således ikke et tema. Den kognitive revolusjon på 60-tallet førte ”the mind” tilbake til psykologien. Det ble nå legitimt å forske på mentale prosesser, hvordan hjernen registrerer og lagrer informasjon. Man ble forført av computeren til å betrakte denne som en modell for hvordan hjernen arbeider. Følelsene var imidlertid stadig ”forbudt område”. Man manglet forståelsen for at fornuften ledes av og kan overskygges av følelser.

Følelsenes plass i bevissthetslivet er i overraskende grad blitt tilsidesatt av forskningen. ”Nå er vitenskapen endelig i stand til å tale med autoritet om disse presserende og innviklete spørsmål om de mest irrasjonelle aspektene ved psyken, og med en viss presisjon, kartlegge menneskets hjerte” (Goleman, 1997). Pert (Pert i Moyers, 1994) mener vi er inne i en vitenskapelig revolusjon som går ut på å innlemme sinnet og følelsene i vitenskapen igjen. Dette vil ha enorme følger for medisinsk praksis.

Psykologien en nå begynt å anerkjenne følelsenes avgjørende rolle i tenkningen (Goleman, 1997). Antonio Damasio er blant verdens ledende nevrologer. Han hevder at det nå er klart at det er vitenskapelig basis for å oppheve skillet mellom ”mind” og ”body”. Damasio mener at emosjoner er et uttrykk for vår kropps tilstand, et ledd mellom kroppen og dens overlevelsesregulering på den ene side og bevisstheten på den andre. Istedenfor å betrakte emosjonene som kompliserende faktorer for den intellektuelle hjerne, betrakter han dem som en integrert del av hjernens beslutningstakerprosess. Damasio sier at rasjonelle beslutninger ikke er et produkt av logikk alene, men krever støtte av emosjoner og følelser. Han viser at fravær av emosjoner tvert imot kan bryte med rasjonaliteten (Damasio, 1994). Damasio beskriver hvordan følelser basert på tidligere erfaringer gjør det lettere for oss å foreta beslutninger. Valgene motiveres først av preferanser nedfelt i organismen. Vi har fått det han kaller ”somatic marker”, som hjelper oss når vi tar en avgjørelse. Slik lærer vi av tidligere erfaringer. En somatisk tilstand, negativ eller positiv, som er forårsaket av en gitt representasjon, opererer ikke bare som en markør for verdien av det som representeres, men en bestemmer også om det fortjener videre oppmerksomhet. Kroppen representerer således en referanseramme for ”the mind” (Damasio, 1994).

En slik forståelse av det gjensidige samspillet mellom kropp og psyke bør være av avgjørende betydning for den terapiform vi velger å gi våre pasienter. Det er ikke nok å gi en terapi der man ser bort fra kroppen. Følelser virker berikende. Det er en fattig modell av bevissthetslivet som ignorerer dem. Følelser handler først og fremst om kroppen. De gir oss informasjon om hvordan vår viscerale og muskulære tilstand påvirkes. Følelser gjør oss i stand til å være oppmerksomme på kroppen, ”mind the body”. De gir oss innsikt i hva som foregår i kroppen (Goleman, 1997). Det vil være merkverdig dersom vi som terapeuter skulle ignorere den viten nyere forskning gir oss om dette samspillet. Midt i debatten om hvilken terapiform som har den beste effekt, må man bevege seg mot en helhetstenkning. Vi må se at pasienten er både kropp og psyke og derav behandle hele mennesket. Det vil si at vi innen psykoterapien nå må forlate dualismen.

Til tross for alle påstander om det motsatte, tenker vi fremdeles temmelig dualistisk om forholdet mellom det psykiske og det kroppslige. Vi snakker som om en følelse kunne være i sinnet uten at det var en tilsvarende kroppslig spenningstilstand til denne følelsen. Vi snakker som om disse to sidene, det kroppslige og det psykiske ikke forutsetter hverandre. Asheim (Asheim i Faleide, 1991) hevder at problemet vedrørende kropp og sinn utgjør en ”tankeknute”. Man kan vanskelig benekte det kroppslige, men man kan se bort fra det, sette det i parentes. Så kan man snakke om fornemmelser og holdninger, om tanke og følelser som om de kroppslige ledsagerfenomenene ikke fantes. Da slipper man å ta stilling til problemet.

Spesielt i de seinere år, har det vokst fram en rekke psykoterapeutiske retninger som går under fellesbetegnelsen kroppsorientert psykoterapi. Disse retningene er preget av en helhetstankegang, hvor det kroppslige og det psykiske søkes integrert, uten at dette trenger å medføre at det ene reduseres til det andre. Kropp og psyke anses for å være to sider ved samme sak, to likestilte uttrykk for den samme virkelighet. Jeg vil seinere i oppgaven ta for meg vegetoterapien som et eksempel på en slik tilnærming.

Nyere tenkning, nyere forskning – tilnærmingsmåter. Hva har skjedd de siste årene?

Så lenge følelser forble en abstraksjon uten noen enhetlig teoribase, var det umulig å studere eller validere terapiformer som vektlegger følelsenes betydning. De siste årene har man innen forskningen funnet fram til resultater som for alltid vil forandre måten vi ser på følelser.

Forholdet mellom kropp og sjel, eller det organiske og det psykiske, har gjennom alle tider vært et grunnleggende tema for filosofiske betraktninger. De filosofiske spørsmål som ble reist av grekerne, er nå innen rekkevidde for vitenskapen, sier Churchland. Vitenskapen er begynt å hale innpå filosofien. Teknikker som ”magnetic resonance imaging” (MRI) og ”positron-emission tomography (PET), har åpnet vindu inn i den menneskelige hjerne, slik at forskere kan ”se” hvordan en tanke ”ser ut”. De kan observere lysende frykt fra amygdala eller se hvordan nevroner taler sitt eget språk når et gammelt minne vekkes til live. Hugdahl viser til at hjernen reagerer på samme måte når en bare tenker på en handling, som når en gjør den. Det betyr at tankens kraft” er omtrent så stor som handlingens, sier han (Hugdahl, 1998).

Nyere psykobiologisk forskning er på mange måter en erkjennelse av samspillet kropp-sjel (Gjærum, 1993). Vi har fått et skifte i perspektiv fra metapsykologi til molekulærbiologi. Utviklingen innen celle- og molekulærbiologien har gjort det mulig å utforske indre mentale prosesser ved hjelp av biologisk analyse. Biologisk psykologi er den delen av dagens akademiske psykologi som fokuserer på ”kropp-sjel”-problematikk. De siste tiår har det skjedd en serie fundamentale gjennombrudd når det gjelder emosjonenes, hukommelsens og læringens nevrobiologi.

Emosjoner

Nevrofysiologen Joseph LeDoux fra Center for Neural Science ved New York University, tilhører en ny generasjon av nevrofysiologer som ved hjelp av nye metoder og teknologier prøver å kartlegge den arbeidende hjerne. Gjennom sin forskning i kretsløpsystemene i hjernenes senter for følelser, har han kommet fram til resultater som forkaster forestillinger om ”det limbiske system” og i stedet plasserer amygdala i sentrum og andre limbiske strukturer i helt andre roller (LeDoux, 1996; Brodal, 1982; Kotter og Meyer, 1992). LeDoux´s forskning forklarer hvordan amygdala kan overta styringen av det vi gjør, selv om den tenkende hjerne, neocortex, ennå ikke har truffet en beslutning. Amygdala fungerer som et lager for den følelsesmessige hukommelse og således for selve betydningen.

Amygdala består av to mandelformete strukturer like over hjernestammen. Ved å registrere inngående signaler fra sansene, ”skanner” amygdala alle opplevelser for problemer. Dette gir amygdala en maktfull stilling i bevissthetslivet som kan sammenlignes med en psykologisk vaktsentral, et alarmsystem. Amygdalas omfattende sett av nevronale forbindelser oppover til cortex og nedover til det autonome nervesystem, gir den i en følelsesmessig nødsituasjon mulighet for å ”erobre” og styre en stor del av resten av hjernen – deriblant den rasjonelle hjerne. (Goleman, 1997).

LeDoux har gjennom sin dyreforskning snudd rundt på viten om hvilke veier følelsene følger. LeDoux mener at noen emosjonelle reaksjoner og erindringer kan dannes uten noen som helst bevisst, kognitiv medvirken. Amygdala kan huske erindringer og responsrepertoarer, som vi utfører uten å forstå hvorfor vi gjør det. Amygdala fungerer som et lager for følelsesmessige inntrykk og erindringer som aldri har kjent til full bevissthet (Goleman, 1997).

LeDoux´s arbeide er av de mest betydningsfulle oppdagelser om følelser innen de siste 10 år. Forskningen omfatter en kartlegging av nervebaner for følelser som går utenom cortex. Sanseorganene sender signaler til thalamus og deretter til de sansearbeidende områder i neocortex. Men LeDoux oppdaget at det utover de store samlingene av nevroner som går til cortex, finnes en mindre bunt, av nevroner som fører direkte fra thalamus til amygdala. Dette gir amygdala mulighet for å motta direkte ”input” fra sansene og påbegynne en respons før de fullt ut blir registrert av neocortex. Amygdala har ved hjelp av nervebanene mulighet for å reagere før cortex. Dette kretsløp gir en hel del av forklaringen på hvordan følelsene kan ha slik styrke at de tar makten fra rasjonell tenkning. Forskningen avslører hvordan hjernens konstruksjon gir amygdala en privilegert stilling som en følelsesmessig vaktpost som er i stand til å ”kapre” hjernen.

Emosjoner er viktig for å overleve. Å lære å oppfatte og respondere på fare, er et evolusjonsmessig system, sier LeDoux (1996). ”Emotional feeling is what humans have evolved by adding cosciousness to this basically adaptive, psysiological response” (LeDoux i Azar, 1997). Ulike overlevelsesfunksjoner innebærer ulike emosjoner, noe som kan involvere ulike deler av hjernen. Det kan derfor være mange emosjonssentre i hjernen, og ikke bare ett.

Annen forskning har vist at vi i de første få millisekunder av en iakttagelse av noe, ikke bare ubevisst forstår hva det er, men også avgjør om vi liker det eller ikke. Det ”kognitive ubevisste” presenterer vår bevissthet for både identiteten av det vi ser og meningen om det. Slik har våre følelser en egen form for bevissthet (Bargh, 1994, i Goleman, 1997). Dette har vært nyttig for vår overlevelse i en evolusjonsmessig sammenheng. En forståelse av disse to systemene kan hjelpe oss til en bedre forståelse av bevisste og ubevisste prosesser i terapeutisk sammenheng.

Damasio beskriver i sin bok ”Descartes Error” (1994), hvordan han fikk en helt ny oppfatning av nevropsykologi gjennom studiet av flere grupper hjerneskadete pasienter som samtidig led av svekket tenkning/beslutningstaking og svekkede emosjoner/følelser. Mange av disse pasientene syntes ikke å være i stand til å gjøre rasjonelle beslutninger nettopp fordi deres hjerneskade hadde resultert i svekket emosjonell respons. Studiene viste at vår rasjonalitet som tradisjonelt har vært antatt å være neocortikal, ikke synes å virke uten den biologiske regulering som tradisjonelt har vært antatt å være subcortikal. Naturen synes å ha bygget et apparat for rasjonalitet ikke bare på toppen av apparatet for biologisk regulering, men også fra det og i det. Følelser er likeså kognitive som ethvert annet perseptuelt bilde, hevder Damasio. Men fordi de er uatskillelig knyttet til kroppen, kommer de først i utviklingen og beholder en forrang som subtilt gjennomtrenger vårt mentale liv. Fordi hjernen er kroppens ”fangete publikum”, er følelsene vinnere blant jevnbyrdige. Og fordi det som kommer først skaper en ramme for det som kommer etterpå, har følelsene en betydning for hvorledes resten av hjernen og kognisjonen arbeider. Følelsenes betydning er kolossal. Emosjoner er en integrert del av det vi kaller kognisjon. Hvis det er en skade når det gjelder emosjoner, finnes det ingen rasjonalitet. Damasio sier at all rasjonalitet sannsynligvis er skapt og modulert av kroppssignaler. Denne ”body-mind”-relasjonen går begge veier.

Damasio (1994) sier at emosjonene er et nøkkelelement for læring og hukommelse. Dette har en viktig adaptiv funksjon. Amygdala er den hjernestrukturen der minner som er knyttet til frykt er lagret. Hippocampus gir oss hukommelse når det gjelder kontekst, som er avgjørende for emosjonell betydning. Mens hippocampus husker de tørre fakta, gir amygdala den emosjonelle ”farge” som går sammen med disse fakta. Hippocampus er av avgjørende betydning når det gjelder å gjenkjenne et kjent ansikt, mens amygdala gir deg en emosjonell følelse om samme person. Den tjener som lager for emosjonell hukommelse. Uten amygdala ville vi hatt et liv uten personlig mening, uten en følelse av egen biografi (Anandalaksshmy, 1997). Feilvurderinger ledsages av negative følelser som får en til å velge annerledes neste gang. Damasio mener at følelser er nødvendig for å foreta rasjonelle beslutninger. De fører oss i riktig retning, der vi kan gjøre bruk av logikk. Den følelsesmessige innlæring som vi har vært utsatt for gjennom livet, sender signaler som forenkler beslutningene helt fra begynnelsen, og eliminerer andre. Følelsene har således betydning for det rasjonelle. De muliggjør eller umuliggjør tenkningen. Vi har på en måte to hjerner, to bevissthetsformer – og to forskjellige former for intelligens: den rasjonelle og den emosjonelle. Intellektet fungerer ikke optimalt uten følelsesmessige intelligens. Når disse partnere arbeider godt sammen, økes så vel den følelsesmessige intelligens som de intellektuelle evner. Vi ønsker derfor ikke å gjøre oss fri fra følelsene og sette fornuften i deres sted, slik Erasmus foreslo, men i stedet finne en balanse. Det nye paradigmet taler sterkt for at vi må koordinere hode og hjerne (Goleman, 1997). Hjernen og kroppen er integrert av både biokjemiske og nevronale kretser (Anandalakshmy, 1997).

Hva er så Descartes ”error”. Med sitt ”Cogito ergo sum”, betraktet han tenkningen som noe helt atskilt fra kroppen. Med utsagnet ”Jeg tenker, derfor er jeg”, vektlegger atskillelsen av ”mind”, det tenkende (res cogitans), fra den ikke-tenkende delen, som har utstrekning og mekaniske deler (res extensa). Denne atskillelsen mellom ”mind” fra den biologiske organisme, er den kartesianske feil.

Candace Pert er en av dem som for alltid har forandret måten vi forstår følelser på. I 1997 kom hun med boken, ”The Molecules of Emotions”. Mind og kropp kommuniserer med hverandre ved hjelp av kroppens kjemi, sier hun. Kjemien vi snakker om her, er korte kjeder aminosyrer, peptider og reseptorer, som Pert mener er følelsenes biokjemiske substrat. Peptidene finnes i hjernen, i magen, musklene, kjertlene og alle organer, og de sender informasjon frem og tilbake. Følelsene er som er bro mellom mind og kropp (Lynn Grodzki, Fellow, Internett ”Approaching A Theory of Emotion”.

Pert er tidligere leder for biokjemiavdelingen ved National Institute of Mental Health. Hun har oppdaget opiatreseptorer og mange andre peptidreseptorer i hjernen og kroppen. Dette førte til forståelse av de kjemiske stoffer som beveger seg mellom sinnet og kroppen. Pert (1985) mener at nevropeptidene og deres reseptorer er nøkkelen til å forstå forbindelsen mellom ”mind” og body”. Ifølge Pert kan man således snakke om en enhet, som hun kaller ”kroppsinn” (Pert, 1986).

Alt i kroppen styres av tranmittorstoffer og mange av dem er peptider. Et peptid består av aminosyrer, som er byggestenen i proteiner. På 80-tallet begynte man å finne peptider i immunsystemet og overalt ellers. Peptidene formidler kommunikasjon mellom hjernecellene og kroppen. Pert mener at man har funnet de biokjemiske korrelater til følelsene i disse nevropeptidene og deres reseptorer. Hun mener at vi har de vitenskapelige bevis vi trenger for å fremsette en hypotese om at disse informasjonsmolekylene utgjør den biokjemiske delen av følelsene (Moyers, 1994). Det viser seg at nevropeptider i motsetning til andre transmittorsubstanser, er svært seiglivete og de blir ikke kjemisk nedbrutt eller gjenopptatt fra synapsene av den produserende nervecelle. Dette gjelder især de som er tilknyttet emosjonssentrene i hjernen (Zachariae, 1992). Flere av nevropeptidene går inn i blodbanen, og påvirker derved både hjerne og kropp. Det er spesielt tett med aktive peptidreseptorer i hypothalamus og amygdala. Nevropeptidreseptorene finnes med andre ord i rikelige mengder i de områdene i hjernen som blir betraktet som nøkkelknutepunkter i produksjonen av emosjoner. Pert sier at ”emotions are expressed in the body and are part of the body” (Pert, 1987).

Pert sier at budbringermolekylene beveger seg rundt i kroppen og forbinder seg med spesielle reseptormolekyler. Endorfinene og andre biokjemiske stoffer som ligner dem, finnes ikke bare i hjernen, men i immunsystemet, det endokrine system og i hele kroppen. Disse molekylene deltar i et psykosomatisk kommunikasjonsnett. Nevropeptidene utskilles ved ulike følelsesmessige tilstander. Aktiviteten svinger med våre sinnsstemninger. De omsetter følelsene i kroppen til kroppslige handlinger. Nevropeptidene styrer følelsene gjennom resptorer i hjernen som er assosiert med følelser. Pert sier at jo mer vi vet om nevropeptidene, desto vanskeligere er det å tenke på sinn og kropp i tradisjonell baner. Det blir stadig mer selvfølgelig å snakke om en enkelt, integrert enhet, kropp-sinn, sier hun (Moyers, 1994). For første gang i vitenskapens historie har sinnet fått en synlig plattform å stå på (Chopra,).

Man har nå med sikkerhet vist at de samme nevrokjemikaliene påvirker hele ”kroppsinnet”. Alt er forbundet på nevropeptidenes plan (Chopra,). Immunsystemets celler har reseptorer for de ulike nevropeptidene. I tillegg skaper de nevropeptider selv. Disse immuncellene lager med andre ord de samme kjemikaliene som kontrollerer hjernens emosjonelle tilstand (Rossi og Cheek, 1988). Det er ikke lenger hensiktsmessig å betrakte psykisk og somatisk sykdom som noe som utspilles på atskilte områder med kun liten eller ingen gjensidig påvirkning. Psyke og soma inngår i et helhetlig psykologisk system med gjensidig kommunikasjon på flere nivåer.

Oppdagelsen av nevropeptidene var så viktig fordi den viste at kroppen er omskiftelig nok til å holde tritt med sinnet. En tanke og en kroppsreaksjon er i virkeligheten sammenknyttet. Nevropeptidets fenomenale egenskap, er at det kan reagere lynraskt på sinnets kommandoer. Vitenskapen har vist at det finnes hundrevis av nevropeptider. De fremstilles over hele kroppen. ”Den materielle kroppen er en elv av atomer, sinnet er en elv av tanker, og det som holder dem sammen, er en elv av intelligens”(Chopra,). Edelmann sier at alle livets opplevelser og inntrykk endrer hjernens molekulære anatomi: ”Vi skaper oss på nytt for hver tanke vi tenker. Pert snakker om ”kroppens visdom”. Det er intelligens i hver eneste kroppcelle. Chopra hevder at en celle er et minne som har bygget materie rundt seg og dannet et bestemt mønster (Chopra,). DNA er i nesten like stor grad ren kunnskap som det er materie. Carall (1980 i Goldberg, 1991) hevder at cellen er udødelig. Det er bare væsken den flyter i som degenereres.

Følelsene lagres i kroppen. Mange følelsesmessige budskap trenger ikke opp på et slikt plan at de blir bevisste. Likevel styrer de alt i kroppen. Pert sier at sinnet har del i hver celle i kroppen. Det vet vi fordi så mange kroppceller inneholder nevropeptider, sier hun. Reseptorene er dynamiske. De endrer form fra det ene millisekundet til det andre, og de endrer det de er forbundet med. Hver gang de forbinder seg, hver gang de reagerer på hverandre, utveksles kjemiske beskjeder. Kroppen reagerer forskjellig alt etter hvilken celle som får hvilket kjemisk stoff. Vi er på begynnerstadiet når det gjelder å finne ut hvilket peptid som utløser hvilke følelser, eller om det dreier seg om kombinasjoner av flere peptider (Moyers, 1994).

Beskjeden trenger ikke bokstavelig talt å gå fra hjernen til kroppen. Det kan skje nesten spontant. Det er en annen form for energi som vi ikke har forstått ennå, en som forlater kroppen når vi dør, sier hun (Pert, i Moyers, 1994). Hun mener at det er mange fenomener vi ikke kan forklare uten å ta hensyn til energi. Dean Ornish er professor i klinisk medisin. Han tror at i siste instans er alt en aller annen form for energi. Selv materie som er solid som stein, er energi. Albert Einstein har vist oss at energi kan gå over i materie og omvendt. Når du fokuserer energi, får du kraft i positiv eller negativ retning (Ornish i Moyers, 1994).

Emosjonene spiller en viktig rolle i våre liv og har en avgjørende betydning for hvordan vi tilpasser oss. Kroppen erfarer eller føler, ”the mind” evaluerer, det vil si, ”the mind” forteller meg hva jeg erfarer. Emosjonene dømmer. Dersom vi liker det vi føler, er allting bra. Dersom vi ikke liker det vi føler, gjør vi motstand, vi benekter, undertrykker, skyver vekk, opponerer. Da trigger vi en naturlig ”Law of Opposition” (Turner i Freybergh, 1988). Melnechuk (1988 i Margolis, 1991) konkluderer med at følelsene endrer produksjonen av hormoner, nevrotransmittere og opioider og kan påvirke ulike trinn i en helbredelsesprosess. Pert hevder at følelser opptrer på to områder. De kan være på det fysiske området, der vi snakker om molekyler og vi opplever følelsene på et annet område utenfor vitenskapens horisont. Noen aspekter ved sinnet har egenskaper som tilsynelatende er uavhengig av materie. Det er vanskelig å studere følelser. Alt vi kan gjøre er å måle atferd. Pert mener at det er i resptorene at atferd og biokjemi støter sammen (Pert i Moyers, 1994).

Følelsene er avhengige av nevronenes funksjon på samme måte som bevisst tenkning (Fischbach, 1993). For å få en fullstendig forståelse, er det nødvendig å studere hvordan følelsene manifesteres i kroppen. Ingen lidelse er bare psykisk eller fysisk. Alt er 100% psykisk og 100% fysisk (Bøhler, 1994). Psyke og soma er ett. ”The body and the mind are but rhetorical entities and using such terms merely as a convenience for communication” (Margolis, 1991). Margolis mener det er i synapsene at mentale og psykiske prosesser står ”ansikt til ansikt” med hverandre for å bli en og samme kroppslige prosess.

Goldberg sier også at det er på hormonnivå at ”the mind” og ”body” møtes (Goldberg, 1991). Alle følelser mottas av hypothalamus i form av kjemiske stimuli. Hypothalamus prosesserer følelser både kvantitativt og kvalitativt og derved kan vi skjelne mellom følelsene. I tillegg stimulerer hypothalamus hypofysen som deretter stimulerer sin egen produksjon av hormoner som sendes til forskjellige andre organer. Disse organene produserer i sin tur sine egne karakteristiske hormoner. Følelser innebærer altså en massiv aktivering av det endokrine system (Goldberg, 1991).

Hormonsystemet har som andre systemer i kroppen en naturlig homeostatisk reguleringsmekanisme. Vegetoterapien vektlegger nettopp denne evnen til selvregulering. Dersom en spesifikk følelse vedvarer over tid, vil stimuleringen av hormonkjertlene bli kroniske. Ved psykosomatiske lidelser er der en hemming av spesielle konstellasjoner av følelser (Friedman i Goldberg, 1991). I den grad følelsene blir stimulert, blir de rettet aktivt mot kroppen (Spotnitz i Goldberg, 1991).

Pert mener at følelser må spille en hovedrolle for vår helse og at fortrengning av følelser fører til sykdom. Vi vet at nevropeptider utskilles ved ulike følelsesmessige tilstander. Alt vi foretar oss er styrt av følelser. Vi vet at ikke alle følelser foregår i hodet. De kjemiske stoffene som formidler følelser og reseptorene for disse kjemiske stoffene finnes i nesten alle celler i kroppen. Pert mener at vi må være mer oppmerksomme på følelsenes betydning for helsen og utarbeide seriøse teorier om den rollen følelser og fortrengte følelser spiller for sykdom (Moyers, 1994). Pert mener at vi i vestlig medisin er kommet til et punkt der vi overser det som ligger klart i dagen. Hun anbefaler enkle behandlingsformer som går ut på å sette følelsene fri og i tillegg gjøre studier for å finne fram til hva som virker best. Ordet helse kommer fra en rot som betyr hel. En del av det å ha god helse, består i å være godt integrert og ha fred mens alle kroppens systemer arbeider harmonisk sammen (Moyers, 1994).

Læring og hukommelse

I det følgende vil hukommelse forståes ikke bare som lagring av data i hjernen. Hukommelse skjer også perifert i kroppen, det vil si en permanent endring i kroppen som følge av erfaring.

I medisinen har forskning på immunsystemet gitt kunnskap om samspillet mellom immunsystemet og hjernen (Ader, 1985). Dette innebærer bl.a. at immunsystemet kan påvirkes av vår bevissthet. Kunnskapen om forbindelsen mellom hjerne og immunsystem har fått betegnelsen psykonevroimmunologi eller PNI. Studier har vist at det ikke bare er hjernen som kan regulere immunforsvaret. Kommunikasjonen går også i motsatt retning, fra immunforsvaret til hjernen. Samspillet mellom hjernen og immunsystemet kan sammenlignes med et selvregulerende feedbacksystem. Slik kan vår emosjonelle tilstand og våre tankemønstre ha innflytelse på immunsystemets funksjon (Monsen, 1989).

Psykonevroendokrinologi er læren om det biologiske samspillet mellom kropp og psyke i cellene våre. Freybergh er professor i psykonevroimmunologi i Salzburg. Grunntanken i Freyberghs teorier, er at det er galt å skille det hormonelle og det følelsesmessige. Han betrakter livet som en sammenhengende prosess i en psykosomatisk helhet. Alle funksjoner finnes allerede fra unnfangelsen parallelt og likeverdig i form av hormoner og nevrotransmittere. Noen av disse er kompliserte polypeptider, som har evne til å ta opp i seg, formidle og lagre informasjon. På denne måten utvikles vår kropps hukommelse. Hvis ikke kroppen vår hadde denne evnen til å lagre hukommelse, ville vi ikke overleve. For å overleve, må vi kunne tilpasse oss en ny situasjon, vi må være adaptive. For å tilpasse seg, må vi gjøre erfaringer, og for å gjøre erfaringer, må vi kunne huske. Hukommelsen er en av mange funksjoner som finnes i kroppen fra første stund, mener Fedor Freybergh. Dette er hukommelse på et ikke-bevisst plan (Freybergh i Bøhler, 1994; jfr. Damasio, LeDoux). Mennesket har i sin genetiske ”makeup”, en predisposisjon til å lære. Den måte et menneske lærer på, gir oss et større potensiale for fleksibilitet og forandring enn det vi ser i dyreverdenen, fordi vi har evne til å tenke gjennom forestillinger ved hjelp av symboler. All psykoterapi er basert på dette potensialet til å tilpasse oss og prøve å lære nye og bedre måter å leve på (Findeisen i Fedor Freybergh, 1988).

Longterm potentiation (LTP) ble 80-årenes lærings/hukommelsesmodell. LTP er en vedvarende cellulær endring i respons-”output” på et definert ”input”. Langtidspotensiering av hippocampusnevroner er en klar sensitiviseringsmodell, og kan være et synaptisk substrat for dette fenomenet (Ursin, 1997). Forståelsen av fenomenet LTP, kan være av stor betydning for endring i terapeutisk sammenheng.

Rose (1992) har vært spesielt opptatt av hukommelse. Forståelsen av den nevronale plastisitet og hukommelsens biologi, er relevant for hele menneskets livssyklus, fra utviklingen av hukommelse og læreevne hos barn til lammende forvirringstilstander og sykdom seinere i livet. Hos en sunn person er hukommelse og glemsel biologisk balanserte aktiviteter. Rose mener at man nå har de eksperimentelle modellene og det nevrobiologiske verktøyet som skal til for å definere de cellulære prosesser med økende sikkerhet og presisjon. Når et dyr lærer, endrer spesifikke celler i dets sentralnervesystem sine egenskaper. Disse endringene kan måles morfologisk, de kan måles dynamisk, biokjemisk og fysiologisk. Dette er forskjellige nivåer eller språk som kan ”oversettes til de andre” og ingen av dem er mer fundamentale enn andre. Vi trenger alle dimensjonene for å forstå hukommelse. Han påpeker at hukommelse og glemsel ikke bare er en passiv lagring av data i hjernen. Det er aktiv prosess (Rose, 1991).

Standing (1973) har vist at det ikke er noen øvre grense for hukommelseskapasitet (Rose, 1992). Ingenting glemmes. Det er måten man spør på som er avgjørende. Hva skjer så med minnene som ikke huskes? Rose mener at de ikke trenger å være tapt fordi man ikke husker. Man trenger et ”cue” for å få dem tilbake. På samme måte som å huske er ”hardt arbeid”, slik kan det også være med glemselen.

I en kronikk i ”Bergens Tidende”, 16. Desember 1997, skriver professor Kenneth Hugdahl om ”Vår bevisste ubevissthet”. Eksisterer det en ”ubevisst” dimensjon der hjernen like fullt registrerer og oppfatter ting som vi subjektivt ikke kan oppfatte eller er bevisst på? Hugdahl viser til en større undersøkelse om hukommelse under narkose der man fokuserte på implisitt hukommelse, dvs. minner vi ikke kan huske opprinnelsen til. Det viste seg at pasientene i eksperimentgruppen oftere oppga ordene de hadde hørt under narkosen, enn hva pasientene i kontrollgruppen gjorde. I boka ”Mind-body Therapy. Methods and Ideodynamic Healing in Hypnosis” (Rossi og Cheek, 1988) bekriver Cheek pasienter som husker hva det ble snakket om under operasjonen, dvs. når de var i narkose. Hugdahl viser videre i sin kronikk til en undersøkelse der man testet om hjernen registrerer eksterne lydstimuli under søvn. Resultatene viste at hjernen reagerer både under drømme- og ikkedrømmestadiet i løpet av natten. Vi er derfor ikke avskåret fra omverdenen når vi sover, og dette kan trolig påvirke vår drømmesøvn. I et tredje forsøk med assosiativ læring, ble det vist at den høyre hjernehalvdel er mer ”følsom” for ubevisst læring enn den venstre hjernehalvdelen. Kenneth Hugdahl mener at disse eksperimentene sammen med MRI-teknikken viser at hjernen er mer ”bevisst” på hendelser enn hva vår subjektive bevissthet vet om. ”Det som er oppsiktsvekkende er at vår oppfatning av verden rundt oss kanskje styres av ubevisste inntrykk og hukommelsesfragmenter i større grad enn hva vi er klare over, sier Hugdahl.

Prosedyreminner synes ikke å glemmes på samme måte som deklerative minner, noe som antyder at de læres og huskes ved hjelp av mekanismer som er svært forskjellige fra deklerative. Rose mener at dette kan være fordi prosedyreminner i motsetning til deklerative minner – f. eks. ridning og sykling – ikke bare er begrenset til hjernen, men involverer hele sett av kroppslige minner, kodet i for eksempel muskler og sener. Hukommelse er ikke begrenset til et lite antall nevroner, men må forståes som en egenskap ved hele hjernen, hele organismen. For å forstå hukommelse, må man forstå hele systemet, sier Rose. Han mener at hjelpemidler som Pet-scannere i de neste tiår kan si oss mer om hvordan vi husker som fysiologisk eller biokjemisk prosess.

Kan vi dra slutninger om mennesker ut fra hva vi vet om dyr? Rose hevder at på celle- og biokjemisk nivå, er nevroner fra den menneskelige hjerne nesten ikke til å skjelne fra andre virveldyr; det finnes ingen unik menneskelig hjernecelletype eller hjerneproteiner, og de fysiologiske og organisasjonsmessige egenskaper til ikke-menneskelige pattedyr og menneskehjerner synes å være svært like. Områder i menneskets hjerne som er kjent for å være involvert i dannelse av minner, er analoge til de samme regionene i ikke-menneskelige pattedyr – nemlig hippocampus. Alle de biokjemiske mekanismene som er kjent for å skje i ikkemenneskelige dyrehjerner, synes også å operere slik hos mennesker (Rose, 1992). Men mens alle levende skapninger har en fortid, er det bare menneskene som har en historie. Vi er de eneste skapninger som har en verbal hukommelse. Vår hukommelseskraft er overveldende rikere enn hos andre dyr. Mens prosedyrehukommelse er dominerende hos dyr, er det deklerativ hukommelse som synes å være viktigst hos opp. Likevel bærer vi også med oss de minnene, den hukommelsen som er nedfelt i kroppen gjennom de erfaringene vi har gjort gjennom livet. I terapeutisk sammenheng er det viktig å huske på begge typer hukommelse.

Tilstandsspesifikk hukommelse, læring og atferd.

Tilstandsavhengig hukommelse (”State-dependent memory”) refererer til fenomenet at generell mental og emosjonell tilstand påvirker hukommelsen. Enkelt sagt, det man lærer i en bestemt tilstand, husker man best i den samme tilstanden. Eksperimentelt har man sett på to typer tilstandsavhengig hukommelse, stoffavhengig hukommelse og ”mood-dependent” hukommelse.

Det er nå mye forskning og kliniske undersøkelser som støtter opp om hypotesen om at mange former for hukommelse og læring kan betraktes som enten åpent eller skjult tilstandsavhengige (Rossi & Cheek, 1988). Informasjonssubstanser (IS) kan være viktige modulatorer på molekulærnivå når det gjelder fundamentale mekanismer ved hukommelse, læring og atferd (Martinez et al, i Rossi & Cheek, 1988). De fleste informasjonssubstansene trigger ”second-messenger-systemet (LTP) i cellene som må være den molekulære basis for hukommelse, læring og atferd (Goelet & Kandel, 1986; Castellucci et al, 1986 i Rossi & Cheek, 1988). Kandel (1983) har foreslått hvordan disse molekulærgenetiske mekanismene kan forklare mange fenomener ved akutt angst og nevrose.

Potensielt er det tusenvis av informasjonssubstanser som interagerer med hundrevis av forskjellige reseptorer i hjernen (Se mer under Candace Pert). Dette innebærer at tilstandsspesifikke nevronale nettverk er kontinuerlig foranderlige dynamiske strukturer. De fungerer som psykofysiologisk basis for “the mind”, emosjoner og atferd. De somatotopiske kart over ”mind-brain” som kan modifiseres av livserfaringer, gir spesielt levende, eksperimentelle bevis for den psykobiologiske dynamikken i det nevrale nettverket (Kandel & Schwartz, 1985 i Rossi & Cheek, 1988).

Joose (1986 er opptatt av forskjellen mellom de ”klassiske” transmitterne og nevropeptider. Han mener de har forskjellige funksjoner. En viktig forskjell er at peptidene blir kodet direkte fra genene, mens de klassiske transmitterne blir produsert ved mer eller mindre komplekse enzymatiske prosedyrer. Dette gjør at peptider egner seg bedre når det gjelder dyrs adaptasjon til omgivelsene. Forskjellen mellom klassisk nevrotransmisjon og nevromodulering (ved hjelp av peptider) har viktige implikasjoner for å forstå den psykobiologiske basis for ”mind-body”-terapi (Rossi & Cheek, 1988). Nevromodulatorene trigger vedvarende metabolske responser i målcellene. Disse vedvarende metabolske responsene er ansvarlige for kroppens ”tilstand” for eksempel tilstand av homeostase, ”arousal”, hemming, smerte, sult, tørst, seksualitet, hukommelse, læring, følelser, stress og all slags motivasjon (Joose, 1986 i Rossi og Cheek, 1988). Det mest slående eksempel på tilstandsspesifikk hukommelse, læring og atferd, er Post-traumatisk Stress Disorder. En hvilken som helst stressende livssituasjon (krig, voldtekt, en operasjon, naturkatastrofe, ulykke etc) som medfører overdreven aktivering av de autonome og endokrine systemer, kan føre til symptomatologi med post-traumatisk stress (Figley, 1985,1986 i Rossi og Cheek, 1988). Når personen ved en senere anledning opplever noe som minner om den opprinnelige situasjonen, vil det perifere adrenalinet virke som en papasynaptisk cellulær modulator som medfører et traumatisk ”flashback”- minne av den opprinnelige situasjonen. I alvorlige tilfeller vil stress av enhver art frigi nok adrenalin til å fremkalle en angstrespons. Kolk et. al (1985) hevder at dette er basisprosessen som ligger under Freuds orginale begrep ”traumatisk nevrose” som den organiske basis for patologi. Slik kan dybdepsykologien og psykoanalysen nå forståes som en forlenget klinisk undersøkelse av hvordan dissosierte eller tilstandsavhengige minner forblir aktive på ubevisst nivå. Dette skaper konflikter og er kilde til psykologiske og psykosomatiske problemer (Rossi og Cheek, 1988).

Eich og Metcalfe (1989) demonstrerte at når det var et skifte i sinnstilstand mellom input og testing, hadde forsøkspersonene større problemer med å huske indre enn ytre begivenheter (events). De fant også at ”arousal”-nivå hadde innvirkning på hva som ble gjenkalt. De fant at forandring i humør uten forandring i ”arousal”, resulterte i en liten reduksjon i hva som ble gjenkalt, mens forandring i humør og i ”arousal”-nivå resulterte i en mye større reduksjon i hva personene husket. Dette gir støtte til teorien om at sinnstilstand (”Mood dependent effects”) medieres av endringer i ”arousal”-nivå. Dette prinsippet blir brukt i terapeutisk sammenheng, slik jeg seinere vise i vegetoterapi.

Fortrengingen av traumatiske hendelser kan være permanente, eller de kan være midlertidige dersom hendelsens traumatiske natur reduseres eller fjernes over tid (Searleman & Hermann, 1994). Hva som huskes, varierer fra person til person (Loftus, 1993). Minner kan komme til overflaten 5 til 40 år etter hendelsen. Minnene reproduseres ikke nøyaktig slik de hendte, menneskets hukommelse forstyrres av skjema som konstrueres av tidligere reaksjoner og tidligere erfaring (Best, 1992). Det som er viktig, er den subjektive opplevelse.

Something happens that is so shocking

that the mind grabs hold of the memory

And pushes i underground, into some

Inaccessible corner of the unconscious.

There it sleeps for years, or even decades,

Or even forever, isolated from the rest of

Mental life. Then, one day it may rise up

And emerge into consciousness…”

Loftus, 1993

Koding/amnesi

Tilstandsspesifikk hukommelse og læring kan hjelpe oss til å forstå fenomener som reversibel amnesi som er typisk ved Post-traumatisk Stress Syndrom og ved psykosomatiske problemer. Disse minnene kodes på en tilstandsspesifikk måte ved hjelp av stress-relaterte informasjonssubstanser (som for eksempel ACTH, Beta-endorfiner og adrenalin). Ifølge psykofysiologisk teori innebærer enhver beredskap eller emosjonell aktivering samtidig mer eller mindre tydelige reaksjoner i kroppen. Når man opplever stress, skjer det alltid en viss reaksjon parallelt i alle organsystemene. Det oppstår et generelt adaptasjonssyndrom ”General Adaptation Syndrome” (Selye, 1976).

Man har nå klare bevis for den betydningen adrenalin spiller i nevrobiologien når det gjelder tilstandsspesifikk læring og hukommelse (Gold et al., 1984 i Rossi & Cheek). Adrenalin er det som forårsaker ”fight-or-flight” alarm-responsen som er kroppens naturlige, ubevisste reaksjon på virkelig eller innbilt trussel. Nevropeptidet CRF stimulerer utskillelse av ACTH som er en informasjonssubstans som går gjennom blodstrømmen til binyrene. Når binyrene påvirkes av ACTH, begynner de også å produsere stereoider, corticosterone. Stress øker ved økt stereoid-produksjon. Hos deprimerte finner vi for eksempel høye nivåer av disse stress-stereoidene. Pert kaller CRF ”peptidet for negative forventninger” ettersom det har vært stimulert av negative forventninger i barndommen. Emosjonene som er knyttet til disse forventningene er således lagret på nivå med nevropeptidreseptorene.

Nyere forskning viser at beta-endorfin og ACTH ( Izquierdo et al, 1984; Izquierdo & Diaz, 1984; Richardson, Riccio & Steele, 1986 i Rossi og Cheek, 1988) som frigis ved stress, koder tilstandsavhengig hukommelse. Rigter og Crabbe (1979) har sett på en rekke eksperimentelle studier som indikerer av menge hormoner og deres tilsvarende peptider (ACTH-lignende peptider, vasopresinlignende peptider og oxytocin) er involvert i hukommelse og modulering på samme måte. Alle disse peptidene tilhører den klasse av nevromodulatorer som er ansvarlige for å modulere kroppens tilstand.

Ved nevrosene eksisterer det mange ganger en amnesi for kilden til det psykologiske problemet som skapte konflikten og som seinere førte til de nevrotiske symptomene. Freud mente at personens psykiske tilstand gjør en adekvat reaksjon på begivenhetene umulig. Disse tilstandene fikk fellesbetegnelsen hypnoide. Dissiasjonseffekten gjør at hukommelsesmaterialet som er knyttet til opplevelsene i hypnoid tilstand, er vanskelig tilgjengelige (Breuer & Freud,, 1974). I tillegg kunne traumets natur utelukke reaksjonen. Det skjer en fortrengning. (Freud tok seinere avstand fra disse forklaringene og tilskrev dem Breuer). Katarsisprinsippet kan beskrives ved at traumets effekt som nevroseprodusent oppheves ved at dissosia-sjonsfenomenet overvinnes og opplevelsen av traumet derved integreres i den normale bevissthetstilstand. I dag vet vi at et traume kodes under omstendigheter der stress frigir adrenalin fra det autonome nervesystem og relaterte responser fra det endokrine og nevropeptidsystemet.

Traumeforskerne har observert at hele eller deler av opplevde, livstruende hendelser kan bli ”lagret” utenfor den rapporterbare, bevisste hukommelse, men traumene blir ”husket” av kroppen og påfører offeret mange forstyrrende, uforståelige og angstskapende reaksjoner (Jfr. Damasio, LeDoux). Uten behandling kan traumeminner bli fullstendig avspaltet og forstyrre hele personlighetsutviklingen (Raundalen,).

Nyere forskning (Zornetzer, 1978; Gold et al., 1985; Lynch et al., 1984; Izquierdo et al., 1984; Rigter og Crabbe, 1979 i Rossi og Cheek, 1988) med bakgrunn i molekulærbiologi, vil prøve å forklare denne amnesien ved at barndomstraumet er kodet i en spesiell tilstand i bevisstheten. Denne tilstanden utgjøres av en spesiell sammensetning av nevropeptider. For å få tilgang til konflikten, må man endre det biologiske substrat, det vil si at man ved hjelp av emosjoner må reaktivere den spesifikke tilstand som kodet traumet. En ulykke vil for eksempel føre til at en spesiell sammensetning av informasjonssubstanser eller peptider plutselig frigis av det limbisk-hypothalamisk-hypofyse-systemet og koder alle eksterne og interne sensoriske uttrykk fra ulykken i en spesiell tilstand eller en bestemt betingelse i bevisstheten.

En traumatisk amnesi kan forklares ved at ”body-mind”-tilstanden er vendt tilbake til det normale. Pasienten husker ikke lengre det som skjedde. Men de traumatiske minnene er der. De er aktive og de kan gi seg uttrykk i personens drømmer eller i psykosomatiske problemer (Rossi & Cheek, 1988). Kroppen husker. Hensikten med vegetoterapi, er å bringe de traumatiske barndomsminnene tilbake til bevisstheten. Dette kan skje ved en aktivering som setter pasienten i en tilstand som ligner den tilstand som kodet traumet, det vil si at kroppens signalsubstanser blir tilnærmet lik. Dette vil så føre til bedret hukommelse av minnene som ble kodet i denne tilstanden. Emosjonelt viktige stimuli kan også initiere hukommelsesprosesser som kan overkomme tilstandsavhengige hindringer.

Når pasienten kommer seg fra det akutte stresset eller traumet, er den tilstandsavhengige hukommelsen ikke tilgjengelig for de vanlige hukommelsesprosesser, fordi de er ”kodet” i en annen tilstand i hjerne/kropp. Dette er det vi kalle ”State-dependent learning, memory and behavior” (SDLMB). SDMLB er en artsmessig felles form for læring som finner sted i alle organismer som har en cerebral cortex og et Limbisk-hypothalamisk ”system”. Dette perspektivet hevder at det er informasjonssubstansene (hormonene og budbringermolekylene som fungerer som parasynaptiske modulatorer), som er ansvarlig for innkoding av klassisk og operant betinging og som gir den fleksibilitet som er karakteristisk for menneskenes tilstandsavhengige hukommelse og læring (Rossi & Cheek, 1988). Rossi mener at SDMLB kodet i det limbisk-hypothalamiske og nært relaterte ”systemer”, er hovedinformasjonsformidleren mellom ”mind” og ”body” (Rossi, 1986d, i Rossi & Cheek, 1988).

Biologiske forskere har fokusert på vår normale reguleringsfysiologi og betydningen av dennes tilstandsspesifikke natur. De mener at ”behavioral state” er fundamentalt for å forstå den homeostatiske integrasjon i alle systemer på et bredt evolusjonistisk nivå (Hobson et al., 1986 i Rossi og Cheek, 1988.

Implikasjoner for terapeutisk intervensjon

Det finnes mange kliniske strategier som har til hensikt å bryte tilstandsavhengige effekter. Vegetoterapi er et eksempel på dette. Reus mener at et slikt ”tilstandsavhengig” perspektiv kan ha praktiske, kliniske konsekvenser så vel som teoretiske implikasjoner. Det synes å være viktig å bruke terapeutiske teknikker som rører ved emosjonene. ”Cues”-teknikker kan være med på å lede pasienten i riktig retning. Selye (1976) mente at på samme måte som et sjokk kan forårsake psykosomatiske problemer, så kan et nytt sjokk eller hevet ”arousal” noen ganger hele det. Når man har fått tilgang på den ubevisste konflikt, kan det materiale som er gjenkalt, kodes på nytt i en terapeutisk kontrollert tilstand (Reus et al., 1978).

Prosessene som settes i gang ved terapeutisk intervensjon, kan altså forklares ut fra at tilstanden i ”the mind” endres. Nye studier vil gi oss en større forståelse av denne sammenhengen. Dette vil forhåpentligvis gjøre oss i stand til å utvikle teknikker som er best mulig egnet til å gi god terapeutisk effekt.

For Freud, var drømmer kongeveien til det ubevisste. Under søvnen er det bevisste satt ut av spill. Kanskje kan man nå si at denne kongeveien går via tilstandsavhengig læring og hukommelse. Liksom drømmen setter oss i en tilstand der det ubevisste blir lettere tilgjengelig, kan tilstandsavhengig læring og hukommelse gi oss tilgang til det ubevisste i våken tilstand. Hvilke konsekvenser har det?

Fenomenologien som utgangspunkt for en ny forståelse kropp-sjel – et bindeledd mellom nyere forskning og terapi.

Engelsrud (1990) viser i sin rapport nr. 1, Statens folkehelse, til en alternativ tenkning om kropp-sjel. Denne forståelsesmodellen synes som et godt utgangspunkt for å ”se på kroppen med nye øyne” i lys av nyere forskning.

Den fenomenologiske kroppsforståelse er et alternativ til dualistisk kroppsforståelse. Ut fra fenomenologisk tankegang, bør kroppen studeres som et forhold mellom væren og refleksjon (jfr. LeDoux, Damasio). Sentralt i fenomenologisk filosofi står begrepet ”den levende kroppen”. Den levende kroppen er menneskets måte å eksistere på. Kroppen utgjør tilknytningen til omgivelsene og det er som levende kropp mennesket er, handler og reflekterer. Det er gjennom kropp mennesket ”har” verden og det er gjennom å eksistere kroppslig at bevissthet utvikles og vice versa (Engelsrud, 1990, jfr. Damasio og LeDoux). Det kroppslige utgjør en felles menneskelig konstitusjon og bakgrunn for erfaringer om og i verden. Det kroppslige, ofte implisitte eller ikke-verbaliserte (jfr. Hugdahls studiet), gir derfor en inngang til forståelse av menneskelige fenomener og til menneskelig meningsproduksjon, fordi menneskelig erfaring leves i og gjennom kroppen, nedfelt som bevegelsesmåter og forhold. Kroppen ”husker” og beholder sine inntrykk fra livet slik det leves. Den eneste virkelige og levende kontakt mennesker kan ha med verdier, er gjennom kroppen.

Dersom det er stor forskjell mellom kroppens ytringer og det personen kan forholde seg til eller reflektere over, oppstår konflikter, problemer, smerter osv. Den individuelle utformingen et livsløp får, vil også være avhengig av om kroppen ”kultiveres” som et forhold mellom væren og refleksjon, eller om kroppen utsettes for dualistisk oppsplitting og temming. Shapiro (1985, i Engelsrud, 1990) snakker om å åpne kroppens tilstander og la den implisitte kroppslige kunnskapen uttrykke seg slik at den menneskelige erfaring kan vitaliseres og bli det han kaller ”given body”. Det betyr å la kroppslige erfaringer få betydning som en måte erkjennelser skapes på.

Yuasa (1987 i Engelsrud, 1990) er en japansk filosof og har en annen kulturell bakgrunn. Han snakker om å ”kultivere” kroppen og mener at å oppleve kroppen som tilstand og væren må kultiveres gjennom meditativ og kroppslig praksis som tillater ”det dypere kroppsnivået å snakke” (Jfr. LeDoux). Dette involverer å utvikle tilgang til at kroppens tilstander kan uttrykkes uten å stå under kontroll av en ”checking mind” (Tungpa, 1976 i Engelsrud, 1990). I en slik praksis blir ikke kroppen et redskap eller instrument for det psykiske, men kroppen blir hele den uttrykksfulle tilstand som personen er og lever (Engelsrud, 1990).

Kroppen må altså ”oppsøkes” og kultiveres for at vi skal ”bli” det Meleau-Ponty og Sartre mener vi ”er”. Det betyr å være nærværende overfor oss selv fra øyeblikk til øyeblikk. Væren knyttes til kroppsubjektet slik at kroppen ikke er et instrument, ”noe man utelukkende bruker til å bevege seg med”, men det er å leve uten å blokkere de dypere kroppsnivåenes språk (Nishida, 1979 i Engelsrud, 1990, jfr. LeDoux). Væren kan både vise til en gitt og en kultivert tilstand. Det preverbale kroppslige og følelsesmessige erfaringsgrunnlaget kan dermed både bli en erfaringskilde til refleksjon og handling og det kan leves som en udifferensiert tilstand. Det udifferensierte er det ubevisste og det uerkjente. Dette nivået kan styre eller drive menneskelig handling og liv (Engelsrud, 1990, jfr. LeDoux).

Dimensjonene spontan refleksiv bevissthet/å være kroppen og den refleksive bevissthet/å tenke over kroppen utgjør et dialektisk forhold i menneskets måte å være i verden på. Forholdet leves med å være kroppen og å reflektere over kroppen. De to sidene er hverandres gjensidige og samtidige forutsetninger (Engelsrud, 1990, jfr, Damasio).

Axelsen (1997) sier at dissosiering er en mestringsstrategi og en normal adapteringsfunksjon som beskytter oss mot kaos og overveldende følelsesreaksjoner ved traumatiske opplevelser. Psykisk og kjemisk basert ”utmelding” fører til at en ”glemmer” hva en har opplevd. I denne glemselen ligger en beskyttelse som kan ha store omkostninger. Den som har glemt, mister sammenheng og kontinuitet i livet. Hukommelsen blokkeres og fungerer annerledes. Personen husker ikke på vanlig måte, men gjennom sansemodalitetene; følelser, forestillinger, stemmer, kroppslige stimulus, bevegelser og berøring (Jfr. Sitat Oscar Wilde). Personen blir utydelig og fremmedgjort, forstår ikke sine egne reaksjoner og får ikke bearbeidet påkjenninger og traumer. Når en ikke forstår sine egne reaksjoner og har mistet sammenhenger, kan resultatet bli psykiske symptomer. Dette kan føre til senvirkninger og identitetsproblemer.

Livspåkjenninger som fører til senvirkninger er ikke nødvendigvis store traumer og kriser, det kan være akkumulert stress. Hvis en har dissosiert mye, får en ikke bearbeidet påkjenningene tilstrekkelig. Gjenopplevelser og senvirkninger kan betraktes som naturens måte å bearbeide noe på. Slik kan dissosieringsforstyrrelser være tegn på at en bærer på noe som ikke er bearbeidet. Reaksjonene kommer ofte ikke før en er rede til å reagere. Symptomene kan fungere som beskyttelse. Slik har symptomene en mening, de er funksjonelle. Men det funksjonelle er emosjonelt betinget og ikke rasjonelt forstått av personen selv eller andre. En person med psykiske problemer reagerer ofte om og om igjen i forhold til tidligere uløste konflikter. Dette kan være opplevelser som har vært så traumatiske at de er spaltet fra bevisstheten og hukommelsen. Personen husker emosjonelt, kroppslig og forstår ikke sine egne reaksjoner, kan ikke sette ord på opplevelsene. Slik kan de repeterte reaksjonene forståes som gjentatte forsøk på å bearbeide det som ikke er bearbeidet (Axelsen, 1997). Symptomene kan også forståes som signaler og drivkraft til forandring.

Bearbeiding av traumer må skje både kognitivt og emosjonelt. Det er nødvendig å få kontakt med følelsene som er knyttet til minnene. De uferdige konfliktene og opplevelsene må gjøres ferdig emosjonelt. Klientens følelser og reaksjoner i en terapitime kan tydeliggjøre personen overfor seg selv og terapeuten på en måte som denne ikke kan beskrive eller forklare, men bare viser gjennom atferd og reaksjoner. Det er derfor viktig å observere klientenes væremåte i terapien. En person med store psykiske problemer formidler mye på symbolplanet gjennom atferd, mimikk, kroppsuttrykk. Terapeuten må legge merke til når det verbale og det nonverbale uttrykk ikke henger sammen. Følelsene kan styre personen uten at denne forstår det. Det er imidlertid alltid en logikk i irrasjonelle reaksjoner og handlinger og disse henger sammen med personens indre logikk. En som er preget av irrasjonalitet, kan ikke redegjøre for sine indre forutsetninger fordi de springer ut av emosjonelle reaksjoner som ikke er kognitivt ordnet (Axelsen, 1997). Ved hjelp av reformulering og ved å sette ord på følelsene, følelser og rasjonalitet sammen.

Nesten alle andre kulturer anerkjenner betydningen en eller annen emosjonell energiutløsning eller katarsis i helbredelse. Pert (1997) hevder at når emosjonene blir uttrykt – dvs- av når biokjemikaliene som er emosjonenes substrat, flyter fritt – utgjør alle systemene i kroppen et hele. Dersom emosjonene undertrykkes eller fornektes, oppstår det blokkeringer som stopper denne frie flyten av kjemikalier som styrer vår biologi og vår atferd. Kropp og psyke er ikke atskilt. Vi kan ikke behandle det ene uten å behandle det andre. Veien til ”the mind” går via kroppen (Pert, 1997). Traumer og stress kan betraktes som informasjons-overbelastning, der impulser avvises av hjernen og bringes tilbake til andre områder av det sentrale nervesystem, der de lagres i det autonome og somatiske vevet.

Eksogene droger er potensielt skadelige for systemet. Medikamenter virker forstyrrende på feedback-loopene som gjør at det psykosomatiske nettverket fungerer på en naturlig, balansert måte. De avbryter ikke bare den naturlige balansen av ”feedbacklooper” som involverer mange systemer og organer, men det skjer i tillegg skadelige endringer på reseptornivå (Pert, 1997). Der det er mulig, er derfor endring ved hjelp av kroppsorientert psykoterapi å foretrekke som behandlingsform ved psykiske lidelser.

  1. En ny modell

Kroppen reagerer kontinuerlig, vi erfarer og opplever med kroppen til enhver tid. Den brukes både til å uttrykke og påvirke følelse. Dette tilsier at kroppslige og verbale tilnærmingsmåter må utfylle hverandre på nyere måter for å forstå kroppens uttrykk. Det er viktig å få en forståelse av hvordan pasienten opplever sine symptomer og sin sykdom. På hvilke måte er den kroppslige delen av tilværelsen forstyrret og på hvilke måte er relasjonene til verden forstyrret? Mennesket er ikke friskt før det har gjenvunnet sin ”væren i verden” (Boss, 1979 i Hedberg, 1992).

Man har behov for en ny modell for å forstå og kontrollere sykdom og lidelse. Von Bertalanffy (1968 i Bishop, 1994) tilbyr et alternativ til den biomedisinske modellen. Den generelle systemteorien sier at kroppen består av et kontinuum av interrelaterte systemer som interagerer med hverandre, hierarkisk ordnet. Selvregulering er et viktig aspekt ved denne systemtilnærmingen. Systemer er målorienterte og strever for å oppnå balanse i sin fungering. Selvreguleringen skjer ved hjelp av feedbacksløyfer. Slik spiller begrepet ”selvregulering” en viktig rolle i vår forståelse av helse og sykdom. Som vi seinere skal se, er selvregulering også et viktig prinsipp i vegetoterapien.

Ved å vektlegge forbindelsen kropp-sinn, indikerer den biopsykososiale modellen en uendelighet av måter vårt fysiske velvære kan påvirkes av tanke og atferd. Kroppens biologiske tilstand er viktig, men dårlig helse innebærer mye mer enn bare biologiske aspekter (Bishop, 1994)

En slik biopsykososial modell ivaretar også ytre forhold som sosial og kulturell kontekst og har viktige implikasjoner for behandling og hvordan studerer helse og lidelse. En systemtilnærming gjør det klart at en persons helsestatus er et produkt av mange forskjellige faktorer, cellulært, biokjemisk, kulturelt osv. På samme måte vil forandringer i en persons helsestatus ha vidtrekkende konsekvenser så vel psykologisk som sosialt (Bishop, 1994).

Som nevnt er Engel en av de sterkeste kritikerne av den biomedisinske modellen. Han avviser denne modellen til fordel for den mer realistiske og pragmatiske biopsykososiale modelle (Engel, 1977 i Green, 1985).

Reiser er en annen talsmann for den biopsykososiale modellen. Han vektlegger hvordan det som skjer i hjernen har vidtrekkende konsekvenser for hele organismen. ”The brain orchestrates, integrates and at points transduces across the biologic, psychologi, and the social realms”. Slik kan dette føre til en sykdomstilstand eller opprettholdelse av homeostase (Reiser, 1975 i Green, 1985).

Både Engel og Reiser vektlegger betydningen av å forstå en persons idiosynkratiske persepsjon av sin sykdom. Dette er viktig fordi en symbolsk tenkning kan ha innvirkning på pasientens respons på sykdommen/lidelsen. Begge vektlegger meningen sykdommen har for individet, noe som igjen har betydning for individets evne til å hanskes med sykdommen/lidelsen. Biologiske, følelsesmessige og sosiale krefter gir en subjektiv, kognitiv og affektiv forståelse av sykdomstilstanden, noe som vil bestemme hvorvidt individet vil håndtere helseproblemene effektivt eller vil få en patologisk sykdomsrespons (Green, 1985).

I det siste har vi sett en større oppmerksomhet mot psykososiale problemer. Det er blitt ”in ” å ha en person som kun tar seg av psykososiale problemer, f. eks. i PPT. Igjen ser det ut til at man ikke ser helheten, men fremhever ett aspekt ved virkeligheten, her det psykososiale. Som nevnt i innledningen, kan vi aldri forstå helheten ved å studere delene. Thornquist (1992) advarer mot nyere medisinsk ”holisme” som en forkledd dualisme. Implisitt formidles en oppfatning om at det er mulig å ha et vanskelig liv uten at dette nedfelles i kroppen. Dette er å bekjenne seg til en dualistisk tankemodell. ”Alternativet til den biomedisinske modellen kan ikke være å se bort fra kroppen, å redefinere pasientens problemer som psykososiale og redusere helsearbeid til samtale. Alternativet må være å se på kroppen med nye øyne”. Hun mener at dette åpner for en bedre forståelse av dagens helseproblemer. Helheten er mer enn summen av delene.

Verdens Helseorganisasjons definisjon av helse omfatter både fysisk, psykisk og sosialt velbefinnende. Kompleksiteten i sykdomsbildene har tvunget fram en helhetstenkning. I dag nærmer man seg igjen det synet på menneskene som de gamle grekerne hadde. Våre kunnskaper om sammenhengen kropp – sinn, står på en mye mer solid vitenskapelig grunn og vi har paradoksalt nok kommet fram til helhetstankegangen gjennom naturvitenskapens reduksjonisme og via hypotetisk deduktiv metode. Men man har også forstått det naturvitenskapelige paradigmets begrensning (Monsen, 1989).

Vegetoterapi, både psyke og kropp, en logisk modell for terapeutisk behandling.

Til slutt vil jeg ta for meg vegetoterapi som en type psykoterapi som tar vare på antidualistisk tenkning. Vegetoterapien vektlegger betydningen av å se mennesker som biologiske, psykologiske og sosiale enheter (se den biopsykososiale modellen). Dette perspektivet samsvarer således med de mer systemorienterte modellene vi i dag finner innen psykosomatisk som klinisk psykologi. I klinisk sytemorientert psykologi som for eksempel familiepsykologi, synes det likevel som om man ser bort fra det biologiske. Vegetoterapien søker ved hjelp av spesielle terapeutiske teknikker å åpne opp for den viten som ligger i kroppen. Man søker å få tilgang til og endre kroppens ”tilstand”, det vil si den biologiske aktivering som er knyttet til tidligere opplevde traumer. Dette gjøres ved hjelp av aktivering. Det er det autonome nervesystemet, immunsystemet og hormonaksene som til sammen danner det vegetative systemet, derav navnet vegetoterapi.

Hva er vegetoterapi?

Wilhelm Reich oppholdt seg her i landet i en femårsperiode like før den annen verdenskrig. Dette har vært av avgjørende betydning for at det nettopp her i landet vokste fram en sterk kroppsorientert behandlingsform. Reich utviklet den karakteranalytiske vegetoterapi i Norge. Han var opptatt av forholdet mellom de psykiske opplevelser og den somatiske tilstand, både seksuelt og generelt. Han hadde en god del å si om vår tilstand når vi erfarer, og også om vår tilstand når vi tenker (Reich, 1970) (jfr. Nyere forskning, LeDoux, Damasio). Ifølge Reich står kroppslige og psykiske (sjelelige) fenomener i motsetning til hverandre med hensyn til sine strukturelle egenskaper. Men funksjonelt og energetisk er de like (Jfr. ”bodymind”, Pert).

Karakteranalytisk vegetoterapi innebar et paradigmeskifte i forhold til psykoanalysen og psykiatrien (Sharaf, 1981 i Faleide, 1991). Etter lang tid er karakteranalysen, forståelsen av karakteren som motstand og den karakteranalytiske teknikk godtatt innen psykologien. Karakteranalytisk vegetoterapi og avledede kroppsorienterte psykoterapiformer er nå utbredte. Men de er fremdeles ikke allment anerkjent (Boadella, 1976 i Faleide, 1991).

Reich har i ettertid fått anerkjennelse for sin intuitive kreativitet i forståelsen av menneskets psyke, hvor han ser kroppen og psyken som helhet (Se nyere forskning, Pert). Flere av hans teorier har hatt innflytelse utover det psykoanalytiske området, og danner grunnlaget for en rik flora av kroppsorienterte terapiformer. Disse terapeutiske retningene har utviklet særegne teknikker for å nå det vegetative systemet.

Under sitt eksil i Norge satte Reich dype spor etter seg i det psykoterapeutiske og psykologiske miljø. Ola Raknes og Nic Waal var Reichs elever. Deres arbeid med å utvikle Reichs sentrale metode – den karakteranalytiske vegetoterapien – har senere blitt ført videre av deres elever. I denne metoden står begreper som ”karakter” og ”karakterpanser” sentralt. Dette beskriver en kronisk endring av ”jeget” og manglende fleksibilitet som hemmer personens livsførsel. Reich fant at karakterpanseret hadde et tilsvarende muskelpanser som fysisk holdt tilbake fortrengte følelser, og at det var en funksjonell sammenheng mellom kropp og psyke. Gradvis vokste det han selv kalte for vegetoterapi fram, ”en karakteranalyse på de biofysiske funksjoner”. Karakteranalyse og vegetoterapi levde side om side og ga opphavet til betegnelsen karakteranalytisk vegetoterapi. Først i slutten av 1970 og utover i begynnelsen av 70-årene, begynte andre psykologer med karakteranalytisk vegetoterapi, og enkelte søkte Raknes for veiledning. Noen av de gamle elevene gjenopptok også sin praksis med metoden. Raknes tok i 1973 initiativet til å danne en interessegruppe for karakteranalytisk vegetoterapi som fikk navnet ”Forum for karakteranalytisk vegetoterapi”. Braatøy splittet opp kroppsterapien og psykoterapien ved å overlate det kroppslige til fysioterapeuter som han samarbeidet med (Faleide, 1991).

I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i det som kalles selvreguleringsbasert og opplevelsesorientert vegetoterapi.(SOV) Dette er en vegetoterapiform som er videreutviklet av Victor Lindén og nå praktiseres av Standal i Bergen. Denne metoden er basert på arbeidene til Freud, Reich, Bowlby og Raknes og hevder at ethvert psykisk fenomen har sitt kroppslige korrelat (se Pert). Den skiller seg fra karakteranalytisk vegetoterapi ved at det ikke arbeides direkte manuelt med kroppen. Klienten ligger på en divan med bar overkropp. Terapeuten sitter alltid vendt mot pasienten slik at pasienten kan oppnå blikk-kontakt med terapeuten hvis dette blir nødvendig for pasienten. Den terapeutiske ramme er til enhver tid den samme. Dette gjør at pasienten vender oppmerksomheten innover mot sitt indre liv og sine kroppslige reaksjoner samtidig som det gir terapeuten rikelig anledning til å studere pasientens forandrede kroppslige reaksjoner, følelsesmessige endringer og tankemessige bearbeidinger. Det arbeides verbalt med kroppslige forhold, med affekter og impulser, og terapeuten gir mange instruksjoner og oppfordringer, hele tiden ut fra en basisk forståelse av de vegetative forstyrrelser, og siktemålet er å etablere endringer i – og for den enkelte pasient – normalisering – av de vegetative systemene (Faleide, 1991). Ved hjelp av en pusteteknikk som tar utgangspunkt i spedbarnets naturlige pust, søker man å reaktivere fortrengte emosjoner i en trygg og ivaretagende terapeutisk relasjon. Slik gjøres de emosjonelle erfaringene mer bevisste og emosjoner og rasjonalitet kan knyttes sammen og gis mening.

Det er et grunnprinsipp i denne formen for vegetoterapi at alle følelser og alle erfaringer hovedsakelig må knyttes til den reelle situasjon de oppsto i og løses direkte i den relasjonen. Det vegetative systemet ”er følelsene” og kan best nås via følelsene (Standal).

Reich utviklet vegetoterapien som et middel for å frigjøre innestengt vegetativ energi og gjenopprette kroppens naturlige rytmer. Boadella mener at vi har med en grunnleggende, nedarvet kroppsrytme å gjøre, en livsrefleks som kan finnes også før fødselen (Boadella, 1989). Det vegetative nervesystem har to hovedgrener: Det sympatiske som forbereder oss til kamp eller flukt som reaksjon på en nødsituasjon og det parasympatiske med dets mer beroligende innflytelse i retning velvære og restituering. Selv encellede dyr utviser en enkel form for sammen-trekning og utvidelse av protoplasma som reaksjon på stimuli. Dette kan betraktes som prototyper på det vi gjenkjenner hos høyerestående dyr når de strekker seg ut mot omgivelsene i glad forventning eller krymper seg i smerte over en ubehagelig situasjon. I høyerestående organismer formidles utvidelses- og sammentreknings-prosessen gjennom de to grenene av det autonome (vegetative) nervesystemet, hvorfra impulsene når alle kroppens organer og muskler. Disse impulsene regulerer energistoffskiftet i kroppen og kontrollerer slike grunnleggende funksjoner som åndedrett og seksualitet. I alle nevroser og psykoser er disse rytmiske prosessene betraktelig forstyrret (Boadella, 1989).

Breuer beskrev todelingen av nervesystemet allerede før århundreskiftet. Han skrev om en ”innebygget motstand mot overføring av cerebal stimulering til de vegetative organer. ”Av hensyn til organismens sikkerhet og affektivitet, er nerveapparatet som er tilsluttet det kompleks av organer som har vital betydning, som for eksempel kretsløpet og fordøyelsesorganene, atskilt fra de idédannede organer. De vitale organer er sikret. De påvirkes ikke av idéer. Graden av påvirkning fra det ene til det andre, varierer fra menneske til menneske. Det første kontrolleres av hjernens neocortex, det andre via ”det limbiske system”, eller den gamle reptilhjerne. Utviklingsmessig dominerer det sistnevnte i fostertilstanden og den tidlige barndom” (Breuer i Boadella, 1989).

I dag vet vi at opplevelser i den tidligste barndom legger det følelsesmessige grunnlaget for vår videre utvikling. Disse tidlige traumatiske opplevelsene er vanligvis skjult for oss gjennom den infantile amnesi. Fedor Freybergh er en av dem som også påpeker betydningen av fostertilstanden. Breuer mente at bevegelsessystemet er et alternativ for forløsning (jfr. vegetoterapi) (Breuer… i Boadella, 1989), (Jfr. Nyere forskning LeDoux).

Nyere forskning kan sies å støtte opp under Breuers beskrivelse av to systemer (LeDoux, Damasio), mens vegetoterapien omsetter dette i praksis der tidligere emosjonelle opplevelser (traumer) knyttes sammen med det kognitive og gjøres bevisst. Som kjent samarbeidet Breuer og Freud i en periode før Freud oppga cartharsis som en forklaringsmodell for terapeutisk helbredelse. Det kan nå synes som om nyere forskning støtter opp om cartharsisprinsippet som helbredelsesprinsipp slik man praktiserer det innen vegetoterapien. Nyere forskning passer på mange måter inn med Freuds tidlige tenkning, slik som vi også ser at evolusjonistisk tenkning passer inn med Jungs

.Et grunnleggende trekk ved vegetoterapi, er en forståelse av hvordan en spenningstilstand kan oppstå, forsterkes og oppbygges til en kronisk tilstand uten mulighet for frigjørelse (Jfr. Ursin, tonisk aktivering). Reich forsto at affekter, følelser, ubehagelige minner, smerter, ønsker, behov så å si ble fortrengt med muskelkraft. Kroppens spenningsmønstre kan betraktes som en persons ”nedfrosne historie” (Se nyere forskning, LeDoux). Som hos dyr, skapes det en spenningstilstand hos oss når vi føler oss truet. Kroppen mobiliseres av nervesystemet til å klare en nødsituasjon, det vil si til ”kamp” eller ”flukt”. Nesten alle dårlig tilpassete personer lever livet som om de befant seg i en permanent alarmberedskap. Spenningstilstander og hyperaktivitet i det sympatiske nervesystem som opprettholder den, er blitt kroniske (Jfr. Ursin, Sapolsky). De alminnelige selvregulerende prosessene har sluttet å fungere. Ved slike tilstander er det ofte nødvendig med ytre hjelp, terapi (Boadella, 1989).

En av Reichs grunnleggende teser, var at organismen besitter en selvregulerings-mekanisme (Homeostatisk regulering ved hjelp av feedbacksløyfer, jfr. Pert). Denne fungerer uavhengig av om den får utfolde seg fritt eller ikke. Den er organismens biologiske liv. Vår sivilisasjon/kultur/samfunn legger hindringer i veien for denne opprinnelige selvreguleringsmekanismen slik at primære drifter ikke blir tilfredsstilt. Dermed oppstår sekundære, unaturlige drifter (Reich, 1927 i Raknes, 1970). Blokkeringer overfor det naturlige er således en tillært prosess.

Mål for terapien.

Selvreguleringsbasert- og opplevelsesorientert vegetoterapi vil hevde at ethvert psykisk fenomen har sitt somatiske korrelat og enhver hendelse i organismen berører alle sider ved organismen. Organismen skapes emosjonelt, kognitivt og også somatisk av sine omgivelser, samtidig som den selv er skaper av seg selv og av visse sider av sitt miljø.

Det vegetative systemets funksjonsdyktighet er sentralt. Dette blir sett på som en av grunnpilarene i organismens tilpasning og vil være avgjørende for hvordan organismen er i stand til å nyttiggjøre seg sine vekstskapende selvreguleringspotensialer.

Vegetoterapien betrakter alle forstyrrelse, psykiske og somatisk, som forstyrrelser i det vegetative systemet. Vegetoterapi er å arbeide direkte med det vegetative system med den målsetting å gjenopprette normale vegetative prosesser i organismen. Organismens egne helbredende krefter, springer ut fra det vegetative systemet samtidig som de også virker gjennom dette systemet på alle andre biokjemiske, fysiologiske, somatiske, emosjonelle og kognitive prosesser. Endring skjer sentralt og spres perifert i organismen. Gjenopprettelse av normal vegetativ funksjon vil føre til en optimalisering av organismens funksjonsnivå (Standal,..)

Wilhelm Reich mente at kroppens frie energiomsetning er grunnlaget for at den psykofysiske organismen kan fungere. Det er først og fremst åndedrettet som regulerer energiomsetningen (Raknes, 1970). Reich oppdaget den grunnleggende rolle det hemmede åndedrett spiller i enhver nevrotisk personlighet. Han beskrev dette som et ”gjennombrudd i det vegetative riket”. I alle tilfeller der det forekom kroniske forstyrrelser av åndedrettet, fant han forstyrrelser av indre rytmer, blokkeringer av de indre organers rolige, harmoniske pulsering (Boadella, 1989) Angst og frykt medfører respirasjonshemninger. Vedvarer denne angsten for følelsene, kan spenningene for å holde dem nede bli permanente som muskulære staser og stivhet. Vegetoterapeutens oppgave er å hjelpe pasienten til å løsne sine kroniske stramninger. Under dette arbeidet, vil de følelsene som stasene og stramningene holder tilbake fra bevisstheten, igjen dukke opp og forårsake sterke følelsesreaksjoner (Raknes, 1970).

All emosjonalitet og all erfaring må hovedsakelig knyttes til den reelle situasjonen de oppsto i og løses direkte i den relasjonen. Dette er et grunnprinsipp i den formen for vegetoterapi som Standal er talsmann for. Gjenopplevelse av traumatiske hendelser i hele kroppens register, er en forutsetning for å løse de motsetninger i det vegetative systemet som disse hendelsene skapte, ifølge Standal. Når dette skjer, fører det til spontane bedringer av det vegetative systemets funksjon. Forkrampninger i muskulaturen slipper taket, spontan bedring av pust, endring av farge i huden, bedret syn, og som noen sier; de får lettere for å tenke klart. Det dreier seg om å flette den kroppslige, emosjonelle og kognitive erfaringsevnen sammen på en slik måte at pasienten opplever/erkjenner konfliktene/motsetningene som et organisk hele og at de løses som et organisk hele (Jfr. Nyere forskning, to hukommelsessystemer, Damasio). Den ubevisst emosjonelle opplevelsen, traumet, gjøres bevisst, integreres.

Kritikk av vegetoterapi:

Å være vegetoterapeut synes å være noe som først og fremst læres på et konkret, praktisk plan, gjennom egenanalyse og veiledning av en læreanalytiker (Stoknes, 1990). Kunnskapen er gått ”i arv” til dagens generasjoner av terapeuter. Når det teoretiske grunnlaget nevnes, er det i overveiende grad Reich´s bøker det refereres til. Dette er en svakhet. Det har også vært hevdet at de mange kroppsorienterte teoriene har et felles reichiansk teorigrunnlag. Dette skaper tvil om det er et reelt skille i teoretisk og praktisk utøvelse. Har man behov for en felles skoleretning, spør Stoknes. Han peker på behovet for å systematisere og anskueliggjøre de ulike kroppspsykoterapier for å klargjøre teoretiske og terapeutiske ståsteder for å se hva som er likt og hvor de skiller seg fra hverandre i innhold. Denne utfordringen må vegetoterapien ta på alvor.

Oppsummering og veien videre.

I denne artikkelen har jeg fokusert på hvordan vi i psykologien og psykoterapien fremdeles er preget av dualistisk tenkning. Nyere forskning viser at tiden nå er inne for et paradigmeskifte innen behandling av psykisk lidelse. Man må integrere forskning og psykoterapi. Nyere forskning gir oss en unik mulighet til å forstå hvordan psykoterapi virker. Dette vil igjen gi oss et bedre utgangspunkt for å måle effekt av psykoterapi. Forskningen har i de siste årene vært spesielt opptatt av emosjonene (LeDoux, Damasio, Pert). I mange år var dette et ikke-tema innen psykologien. Denne forskningen gir oss en bedre mulighet til å forstå hvorledes følelsesmessige påkjenninger påvirker ikke bare hjernen eller psyken, men hele kroppen. Læring og hukommelse er vesentlige elementer i terapi. Også på dette feltet har man gjort store framskritt som kan gi oss bedre innsikt i hvordan endring gjennom terapi kan skje (Rose, Fedor Freybergh).

Tilstandsspesifikk hukommelse og læring er viktige begreper når vi snakker om traumer og psykoterapi generelt. Jeg har sett nærmere på hvorledes amnesi kan forklares ved hjelp av nyere forskning. LeDoux og Damasio har vist hvordan emosjoner kan lagres i kroppen uten å være bevisst, og Damasio viser hvordan emosjoner er en forutsetning for rasjonell tenkning. Det ubevisste har opptatt mange forskere som Rossi og Cheek, Hugdahl, Fedor Freybergh, Rose osv. Forskningen gir oss stadig flere eksempler på hukommelse som ikke er bevisst, men nedfelt i kroppen. Kroppen husker.

Jeg bruker fenomenologisk tenkning som utgangspunkt for en ny forståelse kropp – psyke, et bindeledd mellom nyere forskning og terapi. Jeg tar så til orde for å forlate den biomedisinske modellen og erstatte den med den biopsykososiale modellen som bedre ivaretar helheten.

Til slutt ser jeg på vegetoterapien som et eksempel på en psykoterapiform som ivaretar helheten på en måte som synes logisk ut fra nyere forskning. Vegetoterapi er således en brukbar modell som tar vare på en antidualistisk tenkning. Det er med dette ikke sagt at det er den eneste terapiformen som er gangbar. I denne oppgaven er vegetoterapien ment som et utgangspunkt for en ny måte å tenke på. I praksis kan vegetoterapi være en terapiform som kan virke skremmende for mange. Den egner seg ikke for alle pasienter og i alle situasjoner. Men det er en nyttig modell for en mer helhetlig forståelse av mennesket som både psyke og kropp. Spørsmålet om en slik terapiform er kostnadseffektiv har også relevans i samfunnsdebatten. I praksis kan vegetoterapi være en terapiform som kan virke skremmende for mange. Den egner seg ikke for alle pasienter og i alle situasjoner. Men det er en nyttig modell for en mer helhetlig forståelse av mennesket som både psyke og kropp. Spørsmålet om en slik terapiform er kostnadseffektiv har også relevans i samfunnsdebatten.

Vi vet at de fleste typer terapi som anvendes i dag har effekt. Vi må bare lære oss å forstå hvorfor og hvordan slik at vi kan bruke dem på best mulig måte for de pasientene vi behandler.

Veien videre.

Loevinger formulerer forskjellen mellom klinikeren og forskeren slik (Loevinger, 1963 i Cohen, 1977):

«Researchers asks why, practiotioners ask how;

researchers doubt, practitioners believe;

researchers are logical, practitioners are intuitive;

researchers seek the general, practitioners seek the unique;

researchers can tolerate tentativeness, practioners requires certainty”.

Rolf Ekman er en amerikansk forsker som er opptatt av hvordan behandlingssystemene må integrere nyere forskning (Bøhler, 1994). En slik integrering er nødvendig for videre utvikling innen psykologien generelt og psykoterapien spesielt. Forskning kan gi oss bedre kunnskap om vår psyke og om kroppens og hjernens tilstand ved forskjellige psykiske lidelser. Dette vil igjen sette oss i stand til å gi våre pasienter en bedre behandling.

Det kan se ut som om psykoterapien i dag fremdeles er fastlåst i dualistisk tenkning. Nyere forskning kan fortelle oss mye om hva følelser er og etter hvert også gi oss en forståelse av hvordan terapi virker. Når man innen psykoterapiforskningen skal vise at psykoterapi har effekt, er det viktig at man bygger sin viten på et solid grunnlag og ikke på kvasi intuitiv tenkning. Dette krever et langt større samarbeid over profesjonsgrensene enn det vi finner i dag. Klinisk psykologi beveger seg fortsatt ”i det spesielle og krevende spenningsfeltet mellom naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, mellom naturalisme og hermeneutikk, mellom positivisme og idealisme, mellom klassiske og konstruktivistiske begreper om sannhet, mellom absolutistisk og kontekstuell forståelse, mellom kvantitative og kvalitative dokumentasjonsformer” (Høstmark Nielsen, 1997). Møtet mellom forskningen og det kliniske feltet kan forståes som et møte mellom to ”kulturer” med svært forskjellig egenart. Ethvert forsøk på å forene så ulike kulturer, vil uunngåelig skape spenninger. Rønning fremhever nødvendigheten av systematisk evaluering av kliniske tjenestetilbud som en av forutsetningene som må være til stede for at integrasjon mellom klinikk og forskning skal være mulig. Reell kvalitetssikring forutsetter at den daglige klinikk blir innordnet i et forskningsperspektiv (Rønning, 1997). Sørgaard mener at det handler om et klassisk paradigmeskifte. Vi må lære å tenke nytt innen psykologien (Sørgaard…).

Nyere forskning gir oss kunnskap om hvordan emosjoner kan forståes på molekylærnivå og viten om at kroppen har en form for hukommelse som gjør at vi ikke lenger kan forholde oss til pasientene som om kropp og psyke var uavhengige av hverandre. Dette kan hjelpe oss til en større forståelse av hvordan terapi virker og hva som gjør at den har effekt. Det kan videre gi oss et sikrere vitenskapelig grunnlag å vise til når vi skal forsvare valg av ulike terapiformer.

Reich startet med forholdet kropp og sinn. Etter hvert kom han langt i retning av en syntese av forskjellige vitenskaper, en syntese av psykologi, biologi og til sist fysikk. Det var et forsøk på å skape en syntese og dermed et fag-grensesprengende forsøk. Slike forsøk gjør man aldri ustraffet. Man beveger seg ikke ustraffet fra et fag til et annet, med mindre man tar en doktorgrad i passasjen, mener Asheim (Asheim i Faleide, 1991).

I dag er vi kommet så langt innen forskning at et møte mellom det kliniske feltet og forskningen synes absolutt nødvendig. Hvis vi mener at mental helse er viktig og hvis vi mener psykologi og psykoterapi er viktig, skal det ha et solid grunnlag. Dette grunnlaget er langt på vei på plass.

”I am not a mechanism, an assembly of various sections

And it is not because the mechanism is working wrongly, that I am ill.

I am ill because of wounds to the soul, to the deep emotional self

And the wounds to the soul take a long, long, time, only time can help.

And patience, and certain difficult repentance, realisation of life´s

mistake, and the freeing oneself.

From the endless repetition of the mistake

Which mankind at large has chosen to sanctify.

  1. H. Lawrence 
    ReferanselisteAder (1985)

    Axelsen, E. (1997). Symptomet som ressurs. Pax Forlag A/S, Oslo.

    Anandlaksshmy, S. (1997). Thinking with the heart and Feeling with the Brain. FifthNational Lecture in Child Development, March 1., Lady Irwin College, New Dehli.

    Azar, Beth (1997). LeDoux outlines his theory of emotions and memory. Monitor. merican Psychological Assosiation.

    Best, J. B. (1992). Cognitive Psychology. 3rd Ed. West Publishing Co. St. Paul. MN.

    Bishop, G. D. (1994). Health Psychology. Integrating Mind and Body. Allyn and Bacon. Singapore.

    Boadella, D. (1989). Livskilder. Borgens Forlag, København.

    Braatøy, T. (1979). De nervøse sinn. Medisinsk psykologi og psykoterapi, del 1 og 2. Cappelen, Oslo.

    Bøhler, S. (1994). Når kroppen husker det du vil glemme. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.

    Breuer, J. & Freud, S. (1974). Studies on Hysteria 1893-95. Pelican Books, 1974.

    Chopra, D. (1989). Bruk sinnet mot sykdom. Grøndahl og Dreyer, Oslo.

    Churchland, P. S. (1986). Neurophilosophy: Towards a unified science of the mind-brain, MIT Press.

    Cohen, L. H. (1977). Factors affecting the utilization of mental health evaluation research findings. Professional Psychology, 8, 526.532.

    Damasio, A. (1994). Descartes error: Emotion, reason, and the human brain. Grosset/Putnam. New York.

    LeDoux, J. E. (1996). The Emotional Brain. Simon & Schuster, New York.

    Eich, E. og Metcalfe, J. (1989). Mood dependent memory for internal versus external events. Journal of Experimental Psychology, 15, 443-455.

    Elias, N. (1969). Über den Prozess der Zivilisation: soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen”. Suhrkamp, Frankfurt am Main.

    Engelsrud, G. (1985). Kropp og sjel – et dualistisk eller dialektisk forhold. Hovedoppgave Statens Spesiallærerhøgskole.

    Engelsrud, G. (1990). Kjærlighet og bevegelse. Fragmenter til en forståelse av fysioterapeutisk yrkesutøvelse. Helsetjenesteforskning Rapport nr. 1, 1990. Statens Institutt for folkehelse. Avdeling for samfunnsmedisin. Typotequet Hurtigtrykk A/S, Skårer.

    Eriksen, T. B.(1989). Nietzsche og det moderne. Universitetsforlaget.

    Eriksen, T. B. (1993). Vestens tenkere. Bind 3. Fra Freud til Baudrillard. Aschehoug, Oslo.

    Faleide, Grønseth og Grønseth (1991). Karakteranalytisk vegetoterapi. I kjølvannet av Wilhelm Reich”. Spartacus forlag, Oslo.

    Fedor-Freybergh, P. og Vogel, V. (1988). Prenatal and Perinatal Psychology and Medicine. Encounter with the Unborn. A Comprehensive Survey of Research and Practice. The Parthenon Publishing Group, New Jersey.

    Fischbach, (1993).

    Freud, S. (1905 A). Fragment of an Analysis of a Case of Hysteria. Stand. ed. 7, s.3.

    Foucault, M. (1991). ”Galskapens historie i opplysningen”. Gyldendal, Oslo.

    Gjærum, B. Og Ellertsen, B. (1993). Hjerne og atferd. Universitetsforlaget, Oslo.

    Goldberg, J. (1991). Deceits of the Mind and their effects on the body. Transaction Publishers, New Brunswick.

    Goleman, D. (1997). Følelsernes intelligens. Emotional Intelligence. Borgen. København. (Oversatt til dansk av Torben Nilsson og Flemming Bindslev)

    Green, S. A. (1985). Mind and Body: The Psychology of Physical Illness. American Psychiatric Press, Inc., Washington DC.

    Hedberg, C. (1992). Kropp og existens. Medisin og vitenskap. Tidsskrift Norsk Lægeforening 7 (112) 923-905.

    Horton Fraleigh (1987), S. Dance and the lived body. University of Pittsburg Press.

    Hugdahl, K. (1995). Psychophysiology. The Mind-Body Perspective. Harvard University Press, London.

    Hugdahl, K. (1997). Vår bevisste ubevissthet”. Kronikk i ”Bergens Tidende” 16. Desember 1997.

    Janov, A. (1973). The Feeling Child. Simon & Schuster. New York.

    Joose, J. (1986). Neuropeptides: Peripheral and central messenger of the brain. In C. Ralph (Ed.., Comparative endocrinology: Developments and directions, Alan R. Liss, New York.

    Kandel, E. R. (1983). From metapsychology to molecular biology: explorations into the nature of anxiety. American Journal of Psaychiatry 140, 1277-93.

    Kuhn, T. (1970). The Structure of Scientific Revolutions. University of Chicago Press.

    Lawrence, D. H. (1955). Sex, Literature aand Censorship. Heinemann.

    Loevinger, J. (1963). Conflict on commitment in clinical research. American Psychologist, 18, 241-251.

    Loftus, Elizabeth F. (1993). The Reality of Repressed Memory .American Psychologist, 48(5), 518-537.

    Margolis, H. J. (1991). Inhibitory Control Theory. A mind/body theory of sensory signaling and stressor accomodation. Silogram Corporation, Green Valley Lake, California.

    Merleau-Ponty, M. (1962). Phenomenology of perception. Routledge & Kegan Paul, London.

    Merleau Ponty, M. (1964). The primary of perception. Northwestern University Press, London.

    Monsen, K. (1989). Psykodynamisk kroppsterapi. Tano.

    Moyers, B. (1994). Både kropp og sjel. Eide forlag. Bergen. (Oversettelse Anne Marie Smith).

    Nielsen, G. H. (1997). Kunnskapsbasert praksis. Tidsskrift for norsk psykologforening, 10, 857-858.

    Pert, C. (1985). Neuropeptides, receptors and emotions. Cybernetics, 1(4), 33-34.

    Pert, C. (1986). The wisdom of the receptors: Neuropeptides, the emotions, and bodymind. Advances, 3(3), 8-16.

    Pert, C. (1997). Molecules of Emotions. Scribner, New York.

    Raknes, O. (1970). Wilhelm Reich and Orgonomy. Universitetsforlaget, Oslo.

    Raundalen, M. Kronikk i “Dagbladet” Jeg skulle løpe til markedet..”

    Reich, W. (1970).

    Reich, W. (1996). Orgasmens funksjon. Pax forlag, Oslo. Oversatt av Per Kristian Gudmundsen. The Function of the Orgasm (1961).

    Reus, V, Weingartner, H. and Post, R. (1979). Clinical implications of state-dependent learning. American Journal of Psychiatry, 136 (7), 927.931.

    Rigter, H. og Crabbe (1979). Modulation of memory by pituitary hormones. Vitamins and Hormones, 37. Academic Press, New York.

    Rose, S. (1992). The Making of Memory. From Molecoles to Mind.. Anchor Books Doubleday, New York.

    Rossi, E. og Cheek, D. B. (1988). Mind-body Therapy. Methods og Ideodynamic Healing in Hypnosis. W. W. Norton & Company. New York.

    Rønning (1997). Akkulturasjonen mellom forskning og klinisk virksomhet. Tidsskrift for norsk psykologforening, 3, 204-211.

    Sapolsky, R.

    Samuel, G. (1990). Mind, body and culture. Anthropology and the biological interface. Cambridge University Press, New York.

    Schelderup, H. (1988). Nevrosene og den nevrotiske karakter. 2. utg. Universitetsforlaget, Oslo.

    Searlemann og Hermann (1994). Memory from a Broader Perspective. McGraw-Hill, New York.

    Selye, H. (1976). The stress of life. McGraw-Hill, New York.

    Standal, K. (1980-2015)

    Sunde, E. (1998). Med en smule 50-årskrise. Intervju av Kenneth Hugdahl i forbindelse med 50-årsdagen i ”Bergens Tidende”, 14 januar, 1998.

    Stoknes, (1990)

    Sørgaard, K. W. (1997). Hva skjer i Nord-Norge – egentlig? Tidsskrift for norsk psykologforening, 7, 613-616.

    Thornquist, E. (1992). Å se på kroppen med nye øyne. Medisin og vitenskap. Tidsskrift Norsk Lægeforening, 7 (112), 919 -921.

    Ursin, H. (1997).

    Wilde, O. (1947). Portrettet av Dorian Gray. Samlerens Bokklubb. Nasjonalforlaget, Oslo. (Orginal: 1891) ”The picture of Dorian Gray”

    Yuasa, Y. (1987). Toward an Eastern Mind-Body Theory. State University of New York Press.

    Zachariae, (1992).