PSYKE OG SOMA TOTALITETSTENKNING!

Kjell Standal

Oppnent son sakkyndig i alle rettsinstansene av departementet. Fortsatt privatpraktiserende med ref. i Kjell Standal A/S

PSYKE OG SOMA TOTALITETSTENKNING!

SAMSPILLET MELLOM PSYKE OG SOMA.

Det som vi alle ser ut til å ha som utgangspunkt, kan kalles en organisk, reduksjo-nistisk tankegang . De dualistiske brillene gjør at kroppen som uttrykker bærer av liv og historie, forblir utilgjengelig for oss, (Thornquist, 1992). Gjennom å skille kropp og sjel, både fysisk og psykisk, så ser vi ikke det syke menneskets opplevelse av seg selv. Aller minst ser vi personen og dennes sykdom og eksistens som helhet (lledberg, 1992).

Vi erfarer og opplever kroppen til enhver tid; den reagerer kontinuerlig. Kroppen brukes både til å uttrykke og påvirke følelser. Dette tilsier at kroppsuttrykk og verbale tilnærmingsmåter må utfylle hverandre på nye måter for å forstå kroppens uttrykk. Det er viktig å få en forståelse av hvordan pasienten opplever sine symptomer og sin sykdom. På hvilke måte er den kroppsuttrykk delen av tilværelsen forstyrret og på hvilken måte er relasjonene til verden forstyrret? Mennesket er ikke friskt for det har gjenvunnet fullt bruk av “væren i verden” (Boss, 1979 i Hedberg, 1992).

I denne oppgaven vil jeg undre meg litt

DUALISMEN OG NYERE FORSKNING.

Innen den vestlige, medisinske tradisjon har en dualistisk oppfatning av forholdet kropp/sjel vært dominerende. Ifølge dualistisk tenkning består mennesket av to vesensforskjellige substanser, en psykisk, immateriell og indre verden og en fysisk, materiell og ytre verden. Disse to substansene eller livsformene er ifølge kartesiansk dualisme så grunnforskjellige i sin natur, at de kun kan påvirke hverandre gjennom kausale forhold, det vil si det ene påvirker det andre. Kroppen får status som en materiell utvendig størrelse, forskjellig fra og atskilt fra personen som handlende subjekt og væren.

Åndsvitenskapene og religionen har i århundrer tatt seg av det indre som er betraktet som det egentlige menneskelige, mens gjenstandsfeltet for medisinen har vært kroppen som rent fysisk fenomen – hørende til den utstrakte verden. Som sådan kan kroppen undersøkes og defineres i kvantitative og objektive størrelser, og bare det som teknisk kan operasjonaliseres, blir reflektert og undersøkt metodisk. Kroppen er blitt betraktet som en maskin som kunne analyseres ut fra delene den besto av. Sykdom ble forårsaket av sammenbrudd i maskineriet. Legens oppgave var å diagnostisere feilen (finne årsaken, etiologien) og reparere maskinen. Dualismen har ført til en medisinsk modell som er sykehus og klinikk-basert og som vektlegger økende sofistikert teknologi ved behandling av sykdommer (Bishop, 1994). Den gjensidige avhengighet som eksisterer innen kroppen og mellom kroppen og omgivelsene blir ofte borte i en slik tenkning. For kroppslige dysfunksjoner gir vi kroppsorienterte tiltak – reparerer – gir medisiner og fysioterapi. For sjelelige problemer går vii psykoterapi. Nyere psykobiologisk forskning og klinisk arbeid på mange områder gir grunn til å betvile en slik enkel forståelse av samspillet mellom de psykiske og kroppsuttrykk faktorer (Gjærum, 1994).

George Engel er en av de sterkeste kritikerne av den biomedisinske modellen. Han hevder at modellen hviler på antagelser om et klart skille kropp-sjel og en reduksjonisme som hevder at komplekse fenomener som sykdom kan reduseres til fysiske fenomener alene. Behandlingen går ut på å behandle de fysiske aspekter ved sykdommene, bare sekundært med pasienten som en person (Engel, 1977 i Bishop, 1994). Fksklusjonen av psykososiale faktorer som viktige elementer i patogenesen og forløpet av en sykdom/lidelse, gjør denne modellen invalid som standard for klinisk praksis. Engel av’viser den biomedisinske modellen til fordel for den mer realistiske og pragmatiske biopsykososiale modellen (Engel, 1977 i Green, 1985).

Reiser er en annen talsmann for den biopsykososiale modellen. Han vektlegger hvordan det som skjer i hjernen har vidtrekkende konsekvenser for hele organismen. “The brain orehestrates, integrates and at points transduces across the biologic, psychologic, and the social realms”. Slik kan dette føre til en sykdomstilstand eller opprettholdelse av homeostase (Reiser, 1975 i Green, 1985).

Både Engel og Reiser vektlegger betydningen av å forstå en persons idiosynkratiske persepsjon av sin sykdom. Dette er viktig fordi en symbolsk tenkning kan ha innvirkning på pasientens respons på sykdommen/lidelsen. Begge vektlegger meningen sykdommen har for individet, noe som igjen har betydning for individets evne til å hanskes med sykdommen/lidelsen. Biologiske, følelsesmessige og sosiale krefter gir en subjektiv kognitive og affektiv forståelse av sykdomstilstanden, noe som vil bestemme hvorvidt individet vil håndtere helseproblemene effektivt eller vil få en patologisk sykdomsrespons (Green, 1985).

Fline Flornquist hevder at kroppen som uttrykksfelt slik vi daglig erfarer den, settes til side i profesjonelle sammenhenger. “Man må stille spørsmålet om helsepersonell opererer med forskjellig type rasjonalitet: “Er kroppen person i livet men gjenstand i faglige sammenhenger? “(Thornquist, 1992).

Følelsenes plass i bevissthetslivet er i overraskende grad blitt tilsidesatt av forskningen. “Nå er vitenskapen endelig i stand til å tale med autoritet om disse presserende og innviklete spørsmål om de mest irrasjonelle aspektene ved psyken, og med en viss presisjon, kartlegge menneskets hjerte” (Goleman, 1997). Candance

Pert (I Moyers, 1994) mener at vi er inne i en vitenskapelig revolusjon som går ut på å innlemme sinnet og følelsene i vitenskapen igjen. Dette vil ha enorme følger for medisinsk praksis (Nloyers, 1994).

PERSPEKTIVSYNSPUNKTER PÅ KROPPEN – ET TILBAKEBLIKK

De gamle grekerne dyrket “en sunn sjel i et sunt legeme” og kan til en viss grad sies å ha hatt en helhetsforståelse av mennesket. Grekere og kineserne så på sykdom som et naturlig fenomen. Grekerne vektla lidelsens naturlige årsaker, der kropp og psyke påvirket hverandre. Såvel Aristoteles som Platon snakket om hvordan psyken påvirket kroppen og omvendt (Kaplan, 1975, i «Health Psychology”, George Bishop). I den yngre antikken vokste det fram en splittelse. Kroppen ble oppfattet som ufri og bundet av begjær og behov. Tanken derimot, og sjelen som rommet tanken, ble oppfattet som menneskets mulighet til frihet, som kunne overskride alle materielle begrensninger.

Den kinesiske forståelsen utviklet seg uavhengig av vestlig påvirkning. Kropp og psyke var nær forbundet med hverandre, en persons fysiske helse var påvirket av atferd og følelser. Dette finner vi i kinesisk medisin også i dag.

I middelalderen er europeisk medisin religiøst dominert. Renessansen vektla lidelsens naturlige årsak. Både Descartes og Spinoza gjorde skarpt skille mellom sjelen og legemet. Descartes identifiserte menneskets “natur” som dets tankeevne. Han hadde et mekanistisk syn på kroppen, der alle kroppslige funksjoner er forutsigelige. Descartes inngikk en avtale med den katolske kirken. Han fikk lov til å studere vitenskap, og overlot sinnet, følelsene og bevisstheten til kirken (Pert i Moyers, 1994). Den radikale dualismen finner vi også i vår tids ordbruk, slik som fleks. “batteriet må lades og “vi er utbrente”.

Med opplysningstiden og industrialiseringen ble man opptatt av kroppens enkelte deler, og kroppskraften ble verktøy for produksjonsarbeid i industrien. Man fikk en fremmedgjøring i forhold til egen kropp. Kroppen ble tabu fordi borgerskapet påla folk sosiale begrensninger, regler for kroppsbruk og akseptable kroppsfunksjoner. Michael Foucault har skrevet mye om disiplinering av kroppen og individet, der menneskekroppen blir gjenstand for sosiale maktforhold (Foucault, 1991).

Norbert Elias’ (1897-1990) verk “Der den Prozess de Zivilisation” fra 1938 er blitt en sosiologisk klassiker når det gjelder regulering av kroppen. Elias viser hvordan temming av kroppen og av affektene er en forutsetning i et samfunn hvor mange mennesker er henvist til hverandres tjenester. Kroppsfunksjonene blir underkastet stadig strengere kontroll. Elias hevder at det etterhvert ble en hevet pinlighetsterskel. Skikkenes historie handler også om hvordan vi lærte å undertrykke følelsene våre.

Industrisamfunnets kroppssyn preger fortsatt vår kultur. I tillegg er kroppen i det postmoderne samfunn blitt “utstillingsvindu” og gjenstand for perfeksjonering. Jean Baudrillard sier at det moderne samfunn kjennetegnes av at menneskene gjennom sin fasinasjon styres av objekter. Det Spontane i oss blir hemmet av en bevisst kalkulert bruk av effekter. Som passive mottakere bombarderes vi med inntrykk. Hvilken betydning har dette for vår helse? Hva skjer med den sanselige kroppen og behov for berøring, bevegelse, spenning og avspenning? Kroppen kan sees på som “en ensom anarkist”. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen hevder at “kroppen hevner seg når den i sivilisasjonsprosessen blir henvist til å bli et rent redskap for rasjonelle planer. Når sinnet ikke får slippe ut, blir de negative følelsene sittende igjen i kroppen. Mange livsstislidelser kommer fordi vi ikke tar kroppens signaler på alvor (Trond Berg Eriksen, 1993).

Kroppen har innenfor vestlig platonskkristen tradisjon vært underlagt en spesiell verdimessig hierarkisering, der den skitne, onde og skambelagte kroppen har blitt satt opp mot den rene, gode og frie tanken. Koblingen mellom kroppens instrumentkarakter og skambelagte pinlighet, har forberedt kroppen både som produktivkraft og maskin og tvunget lyst og sanselighet inn “bak” muskelpanser og tilbakeholdt pust, i en “innestengt” skjult og laverestående kroppslig het (Berg Eriksen, 1989 i Engelsrud, 1990). Slik kan vi si at den vestlige kultur bærer både på tankeformer og erfaringer som har temmet og fjernet kroppens sanselighet, uttrykksevne og bevegelsestrang. Den vestlige kroppskultur står igjen med et instrumentelt, stereotypt og utvendig kroppssyn.

En dualistisk kroppsforståelse kan få flere uttrykksformer En mekanistisk treningskultur, en instrumentell kroppsfortolkning, en romantiserende kroppsdyrking og en skambelagt temmet kropp kan være stereotype varianter av en dualistisk kroppsforståelse (Engelsrud, 1990).

PSYKOLOGIEN

Når kroppen ikke skulle røres, gjenstår sjelen som emne for bot og bedring. Slik er ifølge Michael Foucault opphavet til nåtidens menneskesjel, til psykologien og psykoterapien.

Ser vi på psykologien som kunnskapstradisjon, så finner vi ut at den hovedsakelig er preget av to tradisjoner. Den eksperimentelle delen heller mot det reduksjonistiske perspektivet og har kunnskap om biologiske forhold. Den klinisk rettete delen heller mot et mer dualistisk syn, hvor spesielt psykoterapien og vektlegging av det psykiske blir forstått relativt uavhengig av de kroppslige forhold.

I “The Structure of Scientific Revolutions” (1970) påpeker Thomas Kuhn at vi har vanskelig for å fatte et univers som er uendelig komplisert og stort, og at vi derfor prøver å redusere det til proposjoner som vi lettere kan hanskes med. Thomas Kuhn mener derfor at vitenskapelig kunnskap på et bestemt område er begrenset og strukturert av en ramme, et paradigme. En vitenskapelig revolusjon involverer skifte av ett paradigme med et annet.

Paradigmeskiftene i dette århundre har speilet den psykologiske tidsånd. Den positivistiske behaviorismen betraktet mentale prosesser som biprodukter. Den kognitive revolusjon på 60-tallet førte “The mind” tilbake til psykologien. Det ble nå legitimt å forske på mentale prosesser, hvordan hjernen registrerer og lagrer informasjon. Man ble forført av computeren til å betrakte denne som en modell for hvordan hjernen arbeider. Men følelsene var stadig et forbudt område”. Man manglet forståelse for at fornuften ledes av og kan overskygges av følelser.

Psykologien er nå begynt å anerkjenne følelsenes avgjørende rolle i tenkningen (Goleman ). Damasio er blant verdens ledende nevrologer. Han mener at det nå er klart at det er vitenskapelig basis for å oppheve skillet mellom “mmd” og “body”. Damasio mener at emosjoner er et uttrykk for vår kropps tilstand, et ledd mellom kroppen og dens overlevelsesregulering på den ene side og bevisstheten på den andre. Istedenfor å betrakte emosjonene som kompliserende faktorer for den intellektuelle hjerne, betrakter han dem som en integrert del av hjernens beslutningstakingsprosess. Damasio sier at rasjonelle beslutninger ikke er et produkt av logikk alene, men krever støtte av emosjoner og følelser. Han viser at fravær av emosjoner tvert imot kan bryte med rasjonaliteten (Damasio, 1994).

HVA KAN KROPPEN BIDRA MED I PSYKOLOGISK BEHANDLING?

Historisk sett har kroppen vært undervurdert og glemt. Vår dualistiske tankegang sier oss at “personlighet» er noe annet enn kroppen (Berg Eriksen, T, 1989 i Fengelsrud, 1990). Vi unnlater å oppfatte kroppen som et uttrykk for intensjon og mening ifølge Thornquist (1992). Hun advarer mot nyere medisinsk “holisme” som en forkledd dualisme.

FORKLARING:

Konsekvenser av en praksis basert på dualistisk forståelsesramme, er at man kan bygge opp under pasientens objektforhold – betrakterforhold – til egen kropp. Kroppen kan oppleves slik den blir betraktet og behandlet: som noe utenpå en selv, noe som det skal gjøres noe med – sjekkes og fikses. Fordi vi i medisinen vanligvis skiller kropp og sjel, fysisk og psykisk, ser vi ikke det syke menneskets opplevelse av seg selv og sin sykdom og eksistens som en helhet. Kroppen er vårt fenomenologiske fundament, forutsetningen for vår tilværelse (Hedberg, 1992).

I stedet for oppdeling i kropp og sjel, eller soma og psyke og se det som faller imellom som psykosomatisk, kan man stille spørsmålet om hvordan symptomene relaterer seg til dette menneskets vesen. Hvordan opplever pasienten sine symptomer og sin sykdom? (Boss i Hedberg, 1992).

Bare deler av hjernen kan snakke til oss via ord. Både kroppen og psyke har språk som ikke alltid kan oversettes verbalt. Freud påpekte betydningen av symptomene. Han forsto symptomenes kommunikative funksjon, og ut fra denne forståelsen, oppdaget han det ubevisste (Goldberg, 1991).

Når mennesket mister kontakten med følelsene og kroppen, mister det kontakten med seg selv. Det skjer en fremmedgjøring. Den kroppslige og følelsesmessige åpenhet er ikke til stede, slik at livet innskrenkes (Engelsrud, 1985). Følelser er knyttet til kontakt med den livgivende pusten i kroppen. Når kroppen stivner som objekt, virker muskulatur og pust gjensidig bindende og bremsende på kroppens åpne holdning til omverdenen. Når kroppen ikke oppfattes som “det egentlige menneskelige” blir også følelsene utilgjengelige og uerkjente. I en slik situasjon er det vanskelig å få en sammenhengende forståelse av seg selv som følende person.

Pusten.

Hver enkelt hendelse i sinnets univers – slik som smerte eller et sterkt minne, utløser et nytt kjemisk mønster i hjernen, ikke bare ett sted, men en rekke steder. Kroppen er omskiftelig nok til å gjenspeile en hvilken som helst mental hendelse. Ingenting kan røre seg uten at helheten rører seg. En kropp som kan “tenke” er vesensforskjellig fra den legevitenskapen i dag behandler. Den “vet” hva som skjer med den, ikke bare i hjernen, men overalt hvor det finnes kurermolekyler, og det vil si i enhver celle.( Chopra).

VELG VETOTERAPI

Freud trodde på at psykoanalysen en dag ville finne sine organiske funksjoner (Freud).

Den psykoanalytiske teknikk var fra første stund en “vegetoterapi” forså vidt som Freud vektla at behandlingen aldri har effekt hvis en ikke får mobilisert den kroppslige affekt som har medvirket til de provoserende hendelsene eller som har vært bremset eller forstrukket av de livsforhold som har skapt nevrosen.

David Boadella (1987) mener at Wilhelm Reich tilveiebrakte det organiske grunnlaget med sitt arbeid via karakteranalyse til det han kalte “vegetoterapi” en terapi der man arbeider med nevrosens fysiologiske røtter i kroppen (Boadella, 1987). Boadella hevder at Reich laget det første fundament for en somatisk psykologi. Han betrakter Reich som “gudfaren” for alle terapier som arbeider med kroppens følelsesmessige liv. Reich var opptatt av det biologiske grunnlaget for følelser. Han mente den biologiske energi behersker det psykiske såvel som det fysiske. Det hersker en funksjonell enhet.

Han brøt med alle gjengse forestillinger om forholdet mellom psyke og soma. Somatiske sykdommer er ikke “følger”, “årsaker”, “ledsagende fenomener til psyklske prosesser. De er disse prosessene selv på det fysiske området. Antagelsen om at det dreier seg om to atskilte områder, holder ikke stikk. Psykopatologiske tilstander og symptomer skyldes forstyrrelser av den vegetative energilikevekt. “Utforskningen av det levende har ført oss ut over dybdepsykologiens og fysiologiens grenser og inn på hittil uutforskede biologiske områder” (Reich, 1996). Jeg vil i denne oppgaven vise hvordan nyere forskning støtter opp om en mer helhetlig forståelse psyke/kropp, der det biologiske grunnlaget er blitt mer forståelig for oss.

Reich begynte å studere og nærme seg pasienter på den måten som Darvin anbefalte, dvs. først og fremst som organismer, der deres totale atferd var involvert i deres nevrotiske problemer. Hvis et dyr blir truet av en begivenhet eller et obiekt i sine omgivelser, skapes en spenningstilstand og det reagerer på trusselen som en nødsituasjon. Når kroppen mobiliseres av nervesystemet til åklare en nødsituasjon, er det normalt to mulige reaksjoner, det vi kaller kamp” eller “flukt” (“fight or flight”. Hos mennesker ser vi at nesten alle dårlige tilpassete personer lever som om de befant seg i en permanent alarmberedskap. Spenningstilstander og hyperaktivitet i det sympatiske nervesystem som opprettholder den, er blitt kroniske. (Jfr. Ursin, tonisk aktivering). Langvarig belastning vil gjøre celler i hippocampus sensitive overfor skade PTSD (lav Cortisol). Begge: Noe har skjedd med den innebyggede selvregulerende prosessen. De alminnelige innebyggete, selvregulerende prosesser er opphørt å fungere. Det kreves dermed ytre hjelp (f.eks. terapi eller ulike stimuli).

Wilhelm Reich var opptatt av den psykologiske fungerings fysiologiske basis.

Freud hadde postulert et fysiologisk fundament for dybdepsykologien. Freuds ubevisste var dypt rotfestet i det biofysiologiske riket. Wihelm Reich sier at et menneskets personlighet er den funksjonelle totalsum av alle dets tidligere opplevelser. Han mener at en psykisk forestillings intensitet avhenger av den momentale, legemlige impulsmenge den er forbundet med. Åffektene stammer fra driftene, altså fra det kroppslige (Reich, 1996).

Boadella sier at kroppens spenningsmønstre kan betraktes som en persons “nedfrosne historie”. Nyere forskning kan bekrefte at kroppen “husker”. Man må som terapeuter ha respekt for den »viten” som ligger nedfelt i pasientens egen kropp. Kroppen er bærer av en persons historie. Alt vi utsettes for som mennesker nedfeller seg i kroppen, dvs. at alt vi utsettes for nedfeller seg i kroppen og kommer fysisk til uttrykk. Enhver følelse har sitt kroppslige uttrykk fordi de innebærer bevegelse og impulser. Dette kan gi seg uttrykk gjennom kroppsuge forhold som muskelspenninger, kroppsholdning, puste- og bevegelsesmønster. Påvirkning av disse kr0 ppslige forhold kan påvirke personen både følelsesmessig og opplevelsesmessig.

Vi må forstå både med følelsene og kroppen. Det kroppen vil skjule, er gjerne det den viser tydeligst. Kroppen bærer med seg det som har skjedd med oss, alle følelser vi har gjennomlevd . Når spenningene i kroppen slipper, frigjøres det krefter som gjør at kroppen kan sette i gang en selvhelbredende prosess. Det skjer noe når det som har hendt organismen kommer opp i dennes bevisstheten og bevisstheten kommer i kontakt med følelsene. Hvis bevissstheten ikke kommer i kontakt med følelsene, vil vi ubevisst følge de gamle måter å reagere på (Bøhler).

Trygve Braatøy la stor vekt på sammenhengen mellom kropp og sjel og vektla pustens sentrale rolle i balansen mellom sunnhet og lidelse. Han mente at fortrengte affekter var legemlige, fonrengte, muskulært arresterte fenomener.Braatøy sier at kroppen gjemmer opplevelser og erfaringer. Både opplevelsene og de kroppslige reaksjonene kan være utilgjengelige for personen selv (jfr. nyere forskning). Fremmedgjøring fra kroppen innebærer at kroppen har opplevelse og “viten” som personen selv ikke er bevisst.

For å få en fullstendig forståelse, er det nødvendig å studere hvordan følelsene manifesteres i kroppen. Ingen lidelse er bare psykisk eller fysisk. Vi må se på helheten og samspillet mellom psyke og soma. David Felten (I Moyers, 1994) sier at hjerne og sinn er to uttrykk for samme sak. Det er to deler av samme helhet. I terapeutisk behandling må vi se hele mennesket. Både fysiske og psykiske symptomer er kroppens signaler.

BEHOVET FOR EN NY MODELL

Idéen om en «mind» frigjort fra legemet, synes å ha formet måten vestlig medisin tilærmer sine studier og behandling av lidelse. Dette gjelder såvel studier som praksis. Damasjo mener Descartes dualisme (“Descartes error”) tilslører røtter til menneskets “mind” i en biologisk kompleks organisme.

I de siste årene har vi sett en utvikling av en høyt spesialisert teknologisk medisinsk verden som har en dehumaniserende innvirkning på indvidet. Det er en motsetning mellom dette nivået av sofistikert teknologi og persepsjonen av pasienten som en hel person. Å behandle en pasients spesifikke organiske eller psykiske patologi isolert, er ikke det samme som å behandle pasienten (Green, 1985).

Kjersti Monsen mener at legevitenskapen har bidratt til å skape urealistiske forventninger gjennom å gi inntrykk av at det er ekspertenes og samfunnets oppgave å holde oss friske. Dene har bidratt til en passifisering, fremmedgjøring og brist på opplevelse av ansvarlig i forhold til egne problemer.

Både somatisk behandling og psykiatri preges av en kraftig ensidighet i sitt syn på sykdommer og deres behandling. Denne brist på helhetstenkningen reduserer også effekten av behandling. Mange kroppslige og psykiske syrmptomer er antagelig uttrykk for samme type bakenforliggende problemer. Man kan lett kjenne frustrasjon på grunn av den kontaktløshet, sosiale isolering, li\v­stilssykdommer og psykiske problemer som vi kjemper med i dagens velferdssamfunn. På grunn av vår ensidige og sterkt natunog vitentenskapelig pregete oppfatning av den ytre og materielle virkelighet som den eneste reelle, savner vii vår kultur en nødvendig aksentuering av individet og kontakten med den indre opplevelsesdimensjon som Merkegaard beskriver. I følge Merkegaard ligger menneskets frigjørelse i mennesket selv (Monsen, 1989).

En overkonsumering av medisin er også en del av den utviklingen vi har hatt. Den bidrar til å skjule psykiske, sosiale og økonomiske problemer bak medisinske diagnoser. Behandlingen retter seg mot delaspektene, symptomene, istedenfor åbearbeide bakenforliggende årsaker. Medisinering mot menneskenes livsproblemer er i seg selv et alvorlig urovekkende problem (Monsen, 1989).

Verdens Helseorganisasjons definisjon av helse, omfatter både fysisk, psykisk og sosialt velbefinnende (velvære?). Kompleksiteten i sykdomsbildene har tvunget fram en helhetstenkning. I dag nærmer man seg igjen det synet på menneskene som de gamle grekerne hadde. Våre kunnskaper om sammenhengen kropp/sinn, står på en mye mer solid vitenskapelig grunn og vi har paradoksalt nok kommet fram til helhetstankegangen gjennom naturvitenskapens reduksjonisme og via hypotetisk deduktiv metode. Men man har også forstått det naturvitenskapelige paradigmets begrensning (Monsen, 1989).

Antonio Damasio (1994) mener at det har vært en bemerkelsesverdig forsømmelse av “the mind” som en av organismens funksjoner. Han hevder at den kartesianske forsømmelsen har ført til at forståelsen av “the mind” i biologisk forstand er blitt forsinket med flere tiår. Et fordreid syn på den menneskelige organisme har også hatt negativ innvirkning for effektiv diagnose og behandling av menneskelig lidelse. Idéen om en sjel frigjon fra legemet, synes å ha funnet måten vestlig medisin tilnærmer seg studiet og behandlingen av lidelser på. (Damasio, 1994).

Skolemedisinen har vært sein med å forstå betydningen av at hvordan mennesker føler om sin medisinske tilstand. Dette er av avgjørende betydning for utfallet av behandlingen. Man er nå begynt å akseptere faktumet at psykisk lidelse kan forårsake sykdommer i kroppen, men det tok lang tid før medininen tok dette på alvor (Damasio, 1994).

Mer enn 50% av pasientene som oppsøker almennpraktiserende leger, kommer ikke p.g.a. klinisk identifiserbare sykdommer, men p.g.a. følelsesmessige eller personlige årsaker (Jennings, 1986 i Bishop, 1994). En person kan ha en sykdom uten å føle det. For høyt blodtrykk blir kalt «the silent killer» fordi det er vanskelig å oppdage (Galton, 1973 i Bishop, 1994). Kreft kan utvikles i løpet av uker, måneder og år uten å bli oppdaget (Renneker, 1988). Studier viser at mennesker som er tilbøyelige til negativ affekt (negative affectivity NA), er mer sensitive til fysisk ubehag enn mennesker som ikke er tilbøyelig til disse negative tilstander (Watson og Pennebaker, 1989, 1991 i Bishop, 1994).

Det er følelsesmessig induserte endringer som fører til sykdom. Henry (1989)observerte at slike skadelige effekter er mer uttalte når personen ikke er oppmerksom på den følelsesmessige “arousal” (Margolis, 1991).

En hvilken som helst sykdom, stor eller liten, endrer individets homeostase, dennes psykobiologiske balanse (Green, 1985). Intensiteten på følelsesmessig respons, er vanligvis proporsjonal med sykdommens alvorlighetsgrad, men sykdom er en subjektiv erfaring og det er mange unntak fra denne regelen.

Uheldigvis går følelsesmessige responser på sykdom ofte upåaktet og blir ofte betraktet som noe unormalt som bør bagatelliseres eller ignoreres. Mennesker registrerer sykdommens påvirkning på kroppen, men er mindre villige til å registrere sykdommens påvirkning på psyken. Sentralt i all psykosomatisk forståelse, er den vekt man legger på undertrykkelse av følelser som en mulig årsaksfaktor til fysiske sykdommer.

Medisinsk behandling må innebære en forståelse av hva en sykdom betyr for et bestemt individ på et bestemt tidspunkt i dennes liv (Green, 1985). Den nåværende modellen i helsevesenet, den biomedisinske modellen, er ikke opptatt av sykdommens/lidelsens psykososiale aspekter. Ved å ekskludere de følelsesmessige og sosiale faktorer fra diagnose- og behandlingsprosessen – ignorerer klinikeren helt sammenhengen mellom kropp og psyke og følgelig skader han pasienten.

Enhver pasient lever i en bestemt kontekst som kan være fordelaktig eller ødeleggende for dennes velferd (Green, 1985).

Optimal medisinsk behandling krever en gjennomgående forståelse av hvert individs sykdomsdynamikk. Deutsch og Murphy (1955 i Green, 1985) mener det er umulig å behandle organisk sykdom og emosjonelie lidelser hver for seg. Det kreves en kombinasjon av biologisk og psykologisk forståelse fordi følelsene er både kroppslige og mentale (Monsen, 1989).

Man har behov for en ny modell for å forstå og kontrollere sykdom og lidelser. Thornquist mener at alternativet til den biomedisinske modellen må være å se på kroppen med nye øyne, der man oppfatter kroppen som et uttrykk for intensjon og mening. “Gapet mellom den profesjonelle begrepsverden og den intuitive og ofte tause erfaringsverden, viser behovet for en avklaring av dualismen og dens konsekvenser” (Thornquist, 1992). Er kroppen et ærlig speil? Et uttrykk som man kan finne i denne betraktningen. ­Von Bertalanffy, i Bishop 1968, 1994 tilbyr et alternativ til den biomedisinske modellen.

Den generelle systemteorien sier at kroppen består av et kontinuum av interrelaterte systemer som interragerer med hverandre, hierarkisk ordnet. Selvregulering er et viktig aspekt ved denne systemtilnærmingen. Systemer er målorinterte og strever for å oppnå balanse i sin fungering. Selvreguleringen skjer ved hjelp av feedbacksløy’fer. Slik spiller begrepet “selvregulering” en viktig rolle i vår forståelse av helse og sykdom.

En slik biopsykososial modell ivaretar også ytre forhold som sosial og kulturell kontekst og har viktige implikasjoner for behandling og hvordan man studerer helse og lidelse. En systemtilnærming gjør det klart at en persons helsestatus er et produkt av mange forskjellige faktorer, cellulært, biokjemisk, kulturelt osv. På samme måte vil forandringer i en persons helsestatus ha vidtrekkende konsekvenser såvel psykologisk som sosialt (Bishop, 1994).

Ved å vektlegge forbindelsen kropp/sinn, indikerer den biopsykososiale modellen en uendelighet av måter vårt fysiske velvære kan påvirkes av tanke og atferd. Kroppens biologiske tilstand er viktig, men dårlig helse innebærer mye mer enn bare biologiske aspekter (Bishop, 1994).

NYERE FORSKNING, HVORDAN ERKJENNER DEN SAMSPILLET PSYKE/SOMA?

Patricia Churchland sier at det som er spennende i dag, er at det filosofiske spørsmål som ble reist av grekerne, nå er innen rekkevidde for vitenskapen. Vitenskapen er begynt å hale innpå filosofien. Teknikker som magnetic resonance imaging (MRI) og positron-emission tomography (PET), har åpnet vindu inn i den menneskelige hjerne, slik at forskere kan “se” hvordan en tanke “ser ut”, de kan observere ly’sende frykt fra amygdala eller se hvordan nevroner taler sitt eget språk når et gammelt minne vekkes til live.

Nyere psykobiologisk forskning er på mange måter en erkjennelse av samspillet kropp/sjel (Gjærum, 1993). Vi har fått et skifte i perspektiv fra metapsykologi til molekulærbiologi, der utviklingen innen celle- og molekulærbiologien har gjort det mulig å utforske indre mentale prosesser ved hjelp av biologisk analyse. Dette gir oss en ny og spennende innfallsvinkel for å studere sammenhenger mellom biologiske og psykologiske fenomener, og kan gi oss en større forståelse for forbindelsen psyke-kropp. De siste tiår har det skjedd en serie fundamentale gjennombrudd når det gjelder emosjonenes, hukommelsens og læringens nevrobiologi.

Psykonevroendokrinologi er læren om det biokjemiske samspillet mellom kropp og psyke i cellene våre. Peter G. Fedor Freybergh, er professor i psykonevroimmunoiogi i Salzburg. Grunntanken i Fodor-Freyberghs teorier er at det er galt å skille det hormonelle og det følelsesmessige. Han betrakter livet som er sammenhengende prosess i en psykosomatisk helhet. Alle funksjoner finnes allerede fra unnfangelsen parallellt og likeverdig i form a~’ hormoner og nevrotransmittere. Noen av disse er kompliserte polypeptider, som har evne til åta opp i seg, formidle og lagre informasjon. På denne måten utvikles vår kropps hukommelse. Hvis ikke kroppen vår hadde denne evnen til å lagre hukommelse, ville vi ikke overleve. For å overleve, må vi kunne tilpasse oss en ny situasjon. For å kunne tilpasse seg, må man gjøre erfarin-ger, og for å gjøre erfaringer, må vi kunne huske. Hukommelsen er en av mange funk-sjoner som finnes i kroppen fra første stund, mener Fedor Freybergh. Dette er hukommelse på et ikkebevisst plan(Freybergh i Bøhler, 1994). Mennesket har i sin genetiske “makeup” en predisposisjon til å lære. Læring gir oss et større potensiale for fleksibilitet og forandring enn det vi ser i dyreverdenen. All psykoterapi er basert på dette potensialet til å tilpasse oss og prøve å lære nye og bedre måter å leve på (Findeisen i Fedor-Freybergh, 1988).

Å føle er en av hovedhensiktene i livet. Kroppen erfarer eller føler. “The mind” evaluerer, det vil si, “the mind” forteller meg hva jeg erfarer. Emosjonene dømmer. Dersom vi liker det vi føler, er allting bra. Dersom vi ikke liker det vi føler, gjør vi motstand, vi benekter, undertry’kker, skyver vekk, opponerer. Da trigger vi en naturlig “Law of Opposition” (Turner i Fedor-Freybergh, 1988.

Theodore Melnechuk (1988 i Margolis, 1991) konkluderer med at følelser endrer produksjonen av hormoner, nevrotransmittere og opioider og kan påvirke ulike trinn i en helbredelsesprosess.

Følelsene er avhengige av nevronenes funksjon på samme måte som bevisst tenkning (Fischbach, 1993). For å få en fullstendig forståelse, er det nødvendig åstudere hvordan følelsene manifesteres i kroppen. Ingen lidelse er bare psykisk eller fysisk. Alt er 100% psykisk og 100% fysisk (Bøhler, 1994. Psyke og soma er ett. “The body and the mind are but rhetorical entities and using such terms merely as a convenience for communication” (Margolis, 1991). Margolis mener at det er i synapsene at mentale og det fysiske prosesser står “ansikt til ansikt” med hverandre for å bli en og samme kroppsbaserte prosess (Margolis, 1991).

Steven Rose (1992) har vært spesielt opptatt av hukommelse. Forståelsen av den nevronale plastisitet og hukommelsens biologi, er relevant for hele menneskets livssyklus, fra utviklingen av hukommelse og læreevne hos barn til lammende forvirringstilstander og sykdom seinere i livet. Hos en sunn person er hukommelse og glemsel biologisk balanserte aktiviteter. Rose mener at man nå har de eksperimentelle modellene og det nevrobiologiske verktøyet som skal til for ådefinere de celiulære prosesser med økende sikkerhet og presisjon.

Når et dyr lærer, endrer spesifikke celler i dets sentralnervesystem sine egenskaper. Disse endringene kan måles morfologisk, de kan måles dynamisk, biokjemisk og fysiologisk. Dette er forskjellige nivåer eller språk som kan “oNærsettes til de andre og ingen av dem er mer fundamentale enn andre. Vi trenger alle dimensjonene for å forstå hukommelse. Han påpeker at hukommelse og glemsel ikke bare er en passiv lagring av data i hjernen. Det er en aktiv prosess. (Rose, 1991).

Lionel Standing (1973) har vist at det ikke er noen øvre grense for hukommelses-kapasitet (Rose, 1992). Ingenting glemmes. Det er måten man spør på som er avgjørende. Hva skjer så med minnene som ikke huskes? Rose mener at de ikke trenger å være tapt fordi man ikke husker. Man trenger et «flash» for å få dem tilbake. På samme måte som å huske er hardt “arbeid, kan det også være med glemselen.

I motsetning til deklerative minner, synes ikke prosedyreminner å glemmes på samme måte, noe som antyder at de læres og huskes ved hjelp av mekanismer som er svært forskjellige fra deklerative. Rose mener at dette kan være fordi prosedyreminner i motsetning til deklerative minner – fl eks. riding og sykling ikke bare er begrenset til hjernen, men involverer hele sett av andre kroppsuge minner, kodet i fleks. muskler og sener. Hukommelse er ikke begrenset til et lite antall nevroner, men må forståes som en egenskap ved hele hjernen, men hele organismen. For å forstå hukommelse, må man forstå hele systemet (Rose, 1992). (Rose, 1992). Han mener at hjelpemidler som PET scannere i de neste tiår kan si oss noe om hvordan vi husker som fysiologisk eller biokjemisk prosess.

Kan vi dra slutninger om mennesker ut fra hva vi vet om dyr? Rose hevder at på celle- og biokjemisk nivå, er nevroner fra den menneskelige hjerne nesten ikke til å skjelne fra andre hvirveldyr; det finnes ingen unik menneskelig hjernecelletype eller hjerneproteiner, og de fysiologiske og organisasjonsmessige egenskaper til ikke-menneskelige pattedyr og menneskehjerner synes a være svært like. Områder i menneskets hjerne som er kjent for å være involvert i dannelse av minner, er analoge til de samme regionene i ikke-menneskelige pattedyr – nemlig hippocampus. (Se hva som var basis for medisinsk Nobelpris 2014, og hva denne forskningen var basert på.)

Alle de biokjemiske mekanismene som er kjent for å skje i ikke menneskelige dyrehjerne, synes også å operere slik hos mennesker (Rose, 1992). Mens alle levende skapninger har en fortid, er det bare menneskene som har en historie. Vi er de eneste skapninger som har en verbal hukommelse. Vår hukommelseskrsft er overveldende rikere enn hos andre dyr. Mens prosedyrehukommelse er dominerende hos dyr, er det deklerativ hukommelse som former hver tanke og handling hos oss.

Candace Pert, Ph.D. er tidligere leder for biokjemiavdelingen ved National Institute of Mental Health. Hun har oppdaget opiatreseptorer og mange andre peptidreseptorer i hjernen og kroppen. Dette førte til forståelse av de kjemiske stoffer som beveger seg mellom sinnet og kroppen.

Candace Pen (1985) mener at nevropeptidene og deres reseptorer er nøkkelen til å forstå forbindelsen mellom “mind” og “body”. ifølge Pert kan man således snakke om en enhet, som hun kaller “kroppsinn” (Pen, 1986).

Alt i kroppen styres av transmitterstoffer og mange av dem er peptider. Et peptid består av aminosyrer, som er byggestenen i proteiner. På 80-tallet begynte man åfinne peptider i immunsystemet og overalt ellers. Peptidene formidler kommunikasjon mellom hjernecellene og kroppen. Pert mener at man har funnet de biokjemiske korrelater til følelsene i disse nevropeptidene og deres reseptorer. Hun mener at vi har de vitenskapelige bevis vi trenger for å fremsette en hypotese om at disse informa-sjonsmolekylene utgjør den biokjemiske delen av følelsene (Moyers, 1994).

Det viser seg at nevropeptider, i motsetning til andre transmittorsubstanser, er svært seiglivete og de blir ikke kjemisk nedbrutt eller gjenopptatt fra synapsene av den produserende nervecelle. Dette gjelder især de som er tilknyttet emosjonssentrene i hjernen (Zachariae, 1992). Flere av nevropeptidene går inn i blodbanen, og påvirker derved både hjerne og kropp. Det er spesielt tett med aktive peptidreseptoerer i hypothalamus og amygdala. Nevropeptidreseptorene finnes med andre ord i rikelige mengder i de områdene i hjernen som blir betraktet som nøkkel-knutepunkter i produksjonen av emosjoner. Pert sier at “emotions are expressed in the body and are part of the body” (Pen, 1987).

Candace Pert sier at budbringermolekylene beveger seg rundt i kroppen og forbinder seg med spesielle reseptormolekyler. Endorfinene og andre biokjemiske stoffer som ligner dem, finnes ikke bare i hjernen, men i immunsystemet, det endokrine system og i hele kroppen. Disse molekylene deltar i et psykosomatisk kommunikasjonsnett. Nevropeptidene utskilles ved ulike følelsesmessige tilstander. Aktiviteten svinger med våre sinnsstemninger. De omsetter følelsene i kroppen til kroppsuge handlinger. Nevropeptidene styrer følelsene gjennom reseptorer i hjernen som er assosiert med følelser. Pert sier at jo mer vi vet om nevropeptidene, desto vanskeligere er det å tenke på sinn og kropp i tradisjonelle baner. Det blir stadig mer selvfølgelig å snakke om en enkelt, integrert enhet kropp/sinn, sier hun (Moyers, 1994). For første gang i viten-skapens histori, har sinnet fått en synlig plattform å stå på (Chopra).

Man har nå med sikkerhet vist at de samme nevrokjemikaliene påvirker hele “kroppsinnet”. Alt er forbundet på nevropeptidenes plan (Chopra). Immunsystemets celler har reseptorer for de ulike nevropeptidene. I tillegg skaper de nevropeptider selv. Disse immuncellene lager med andre ord de samme kjemikaliene som kontrollerer hjernens emosjonelle tilstand (Rossi og Cheek, ). Det er ikke lenger hensiktsmessig å betrakte psykisk og somatisk sykdom som noe som utspilles på atskilte områder med kun liten eller ingen gjensidig påvirkning. Psyke og soma inngår i et helhetlig psykologisk system med gjensidig kommunikasjon på flere nivåer.

Oppdagelsen av nevropeptidene var så viktig fordi den viste at kroppen er omskiftelig nok til å holde tritt med sinnet. En tanke og en kroppsreaksjon er i virkeligheten sammenknyttet. Nevropeptidets fenomenale egenskap, er at det kan reagere lynraskt på sinnets kommandoer. Vitenskapen har vist at det finnes hundrevis av nevropeptider. De fremstilies over hele kroppen. “Den materielle kroppen er en elv av atomer, sinnet er en elv av tanker, og det som holder dem sammen, er en elv av intelligens (DNA) (Chopra). Edelmann sier at alle livets opplevelser og inntrykk endrer hjernens anatomi: “Vi skaper oss på nytt for hver tanke vi tenker”. Vårt DNA husker alt som noengang har skjedd med mennesker. (Chopra). Pen snakker om “kroppens visdom”. Det er intelligens i hver eneste kroppscelle.

En celle er et minne som har bygget materie rundt seg og dannet et bestemt mønster (Chopra). DNA er i nesten like stor grad ren kunnskap som det er materie. Følelsene lagres i kroppen. Mange følelsesmessige budskap trenger ikke opp på et slikt plan at de blir bevisste. Likevel styrer de alt i kroppen. Reseptorene er dynamiske. De er energimolekyler som vrir seg og vibrerer. De endrer form fra det ene millisekundet til det andre, og de endrer det de er forbundet med. Hver gang de forbinder seg, hver gang de reagerer på hverandre, utveksles kjemiske beskjeder. Kroppen reagerer forskjellig alt etter hvilken celle som får hvilket kjemisk stoff.

Beskjeden trenger ikke bokstavelig talt å gå fra hjernen til kroppen. Det kan skje nesten spontant. Det er en annen form for energi som vi ikke har forstått ennå, en som forlater kroppen når vi dør, sier hun (Pert i Moyers, 1994). Hun mener at det er mange fenomener vi ikke kan forklare uten å ta hensyn til energi. Alt vi foretar oss, er styrt av følelser (Moyers, 1994). Dean Ornish er professor i klinisk medisin. Han tror at i siste instans er alt en eller annen form for energi. Selv materie som er solid som stein, er energi. Albert EIstein har vist oss at energi kan gå over til materie og omvendt. Når du fokuserer energi, får du kraft i positiv eller negativ retning (Ornish i Moyers, 1994).

Pert mener at følelser må spille en hovedrolle og at fortrengning av følelsene fører til sykdom. De kjemiske stoffer som styrer kroppen og hjernen vår, er de samme stoffene som finnes i følelsene. Vi må være mer oppmerksomme på følelsenes betydning for helsen og utarbeide seriøse teorier om den rollen følelser og fortrengte følelser spiller for sykdom (Moyers, 1994). Pert mener at vii vestlig medisin er kommet til et punkt der vi overser det som ligger klart i dagen. Hun anbefaler enkle behandlingsformer som går ut på å sette følelsene fri og i tillegg gjøre studier for å finne fram til hva som virker best.

TLSTANDSSPESEFIKK HUKOMMELSE/LÆRING.

Kandel har vært spesielt opptatt av læring og hukommelse. Han mener at mange psykiske lidelse kan skyldes endringer i synapsefunksjoner som følge av læring. Psykoterapi vil ved disse lidelsene (fleks. angstlidelse), virke ved å produsere langtids funksjonelle eller strukturelle endringer i hjernen, dvs. ved å endre synaptisk styrke og ved å produsere endring i geneuttrykk (Kandel, 1983). Som en følge av dette kan man nå si at en terapi er virkningsfuli i den grad den frembringer slike endringer. Kandel mener altså at traumatiske erfaringer modifiserer hjernefunksjonen. En terapeutisk prosess må derfor på samme måte ta sikte på å modifisere.

Andre har vært opptatt av hvordan informasjonen kodes på dypere psykobiologiske nivåer ved frigivelse av hormoner og budbringermolekyler som frigis ved emosjonelt og fysisk stress. Denne informasjonen er det vi kan kaller “tilstandsavhengig”. Det vil si at den er knyttet til en spesifikk psykofysiologisk stresstilstand.

Det er nå mye forskning og kliniske undersøkelser som støtter opp om hypotesen om at mange former for hukommelse og læring nå kan betraktes som enten åpent eller skjult tilstandsavhengig ( Rossi & Cheek, 1988). Informasjonssubstan ser (IS) kan være viktige modulatorer på molekulærnivå når det gjelder fundamentale mekanismer ved hukommelse, læring og atferd (Martinez et al, 1981 i Rossi og Cheek, 1988). De fleste informasjonssubstansene trigger second-messenger systemet (se LTP) i cellene som må være den molekulære basis for hukommelse, læring og atferd (Goelet & Kandel, 1986; Castellucci et al, 1986 i Rossi og Cheek, 1988). Kandel (1983) har foreslått hvordan disse molekulærgenetiske mekanismene kan forklare mange fenomener ved akutt angst og nevrose.

Potensielt er det tusenvis av informasjonssubstanser som interagerer med hundrevis av forskjellige reseptorer i hjernen. Dette innebærer at tilstandsspesifikke nevronale nettverk er kontinuerlig foranderlige dynamiske strukturer. De fungerer som psykofysiologisk basis for «the mind», emosjoner og atferd. De somatotopiske kart over ‘mind/brain” som kan modifiseres av livserfaringer, gir spesielt levende, eksperimentelle bevis for den psykobiologiske dynamikken i det nevrale nettverket (Kandel & Schwartz, 1985 i Rossi & Cheek, 1988).

Joose (1986) er opptatt av forskjellen mellom de uklassisken transmitterne og nevropeptider. Han mener de har forskjellige funksjoner. En viktig forskjell er at peptidene blir kodet direkte fra genene, mens de klassiske transmitterne blir produsert ved mer eller mindre komplekse enzymatiske prosedyrer. Dette gjør at peptider egner seg bedre når det gjelder dyrs adaptasjon til omgivelsene, Forskjellen mellom klassisk nevrotransmisjon og nevromodulering har viktige implikasjoner for å forstå den psykobiologiske basis for «mind-body»-terapi (Rossi og Cheek, 1988).

Nevromodulatorene trigger vedvarende metabolske responser i målcellene. Disse vedvarende metabolske responsene er ansvarlige for organismens “tilstand” (F. eks. tilstand av homeostase, unarousal, hemming, smerte,sult, tørst, seksualitet, hukommelse, læring, følelser, stress og all slags motivasjon Joose, 1986 i Rossi og Cheek, 1988).

Det mest slående eksempel på tilstandsspesifikk hukommelse, læring og atferd, er post-traumatisk stress disorder.

Tilstandsspesifikk hukommelse og læring kan hjelpe oss tilå forstå fenomener som reversibel amnesi som er typisk ved post-traumatisk stress syndrom og psykosomatiske problemer. Disse kodes på en tilstandsspesifikk måte ved hjelp av stress-relaterte informasjonssubstanser (som fleks. ACTH, Beta-endorfiner og adrenalin). Ifølge psykofysiologisk teori innebærer enhver beredskap eller emosjonell aktivering samtidig mer eller mindre tydelige reaksjoner i kroppen. Når man opplever stress, skjer det alltid en viss reaksjon paralleilt i alle organsystemene. Det oppstår et generelt adaptionssyndrom (General Adaptation Syndrome, Selye, 1956).

Man har nå klare bevis for den betydningen adrenalin spiller i nevrobiologien når det gjelder tilstandsspesifikk læring og hukommelse (Gold et al.; Lynch et al., 1984 i Rossi og Cheek, 1988).

Nyere forskning viser at beta-endorfin (Izquierdo et al. 1984) og ACTH (Izquierdo & Diaz, 198; Richardson, Riccio & Steele, 1986) som frigis ved stress koder tilstandsavhengig hukommelse. Rigter og Crabbe( 1979) har sett på en rekke eksperimentelle studier som indikerer at mange hormoner og deres tilsvarende peptider (ACTH-lignende peptider, vasopresinlignende peptider og Oxytocin) er innvolvert i hukommelse og modulering på samme måte. Alle disse peptidene tilhører den klasse av nevromodulatorer som er ansvarlig for å modulere organismens tilstand.

Ved nevrosene eksisterer det vanligvis en amnesi for kilden til det psykologiske problemet som skapte konflikten og som seinere førte til disse symptomene. Et traume kodes under omstendigheter der stress-frigitt adrenalin fra det autonome nervesystem og relaterte responser fra det endokrine og nevropeptidsystemer.

Nyere forskning med bakgrunn i molekulærbiologi, vil prøve å forklare denne amnesien ved at barndomstraumet er kodet i en spesiell tilstand i bevisstheten. Denne tilstanden utgjøres av en spesiell sammensetning av nevropeptider. For å få tilgang til konflikten, må man endre det biologiske substrat, det vil si at man ved hjelp av emosjoner må reaktivere den spesifikke tilstand som kodet traumet. En ulykke vil fleks. føre til at en spesiell sammensetning av informasjons-substanser eller peptider plutselig frigis av det limbisk-hypothalamisk-hypofysesytemet og koder alle eksterne og interne sensoriske uttrykk fra ulykken i en spesiell tilstand eller en bestemt betingelse i bevisstheten.

En traumatisk amnesi kan forklares ved at “body/mind”-tilstanden er vendt tilbake til det normale. Men de traumatiske minnene er der og de er aktive og de kan gi seg uttrykk i personens drømmer eller i psykosomatiske problemer (Rossi og Cheek, 1988). Kroppen husker. Hensikten med f.eks. vegetoterapi, er å bringe de traumatiske barndomsminnene tilbake til bevisstheten. Emosjonelt viktige stimuli kan initiere hukommelsesprosesser som kan overkomme tilstandsavhengige hindringer.

Når pasienten kommer seg fra det akutte stresset, eller traumet, er den “tlistands-avhengige” hukommelsen ikke tilgjengelig for de vanlige hukommelsesprosesser, fordi de er kodet i en annen tilstand i hjerne/kropp. Dette er det vi kaller «State-dependent learning, memory and behavior(SDLMB)». SDMLB er en artsmessig felles form for læring som finner sted i alle organismer som har en cerebral cortex og et limbisk-hypothalamisk system.

Dette perspektivet hevder at det er informasjonssubstansene (hormonene og budbringermolekylene som fungerer som parasynaptiske modulatorer), som er ansvarlige for innkoding av klassisk og operant betinging og som gir den fleksibilitet som er karakteristisk for menneskenes tilstandsavhengige hukommelse og læring (Rossi og Cheek, 1988). Rossi mener at tilstandsspesifikk hukommelse, læring og atferd kodet i det limbisk­hypothalamiske og nært relaterte systemer, er hoved-informasjonsformidler mellom “mmd” og “body'(Rossi, 1986d, i Rossi og Cheek, 1988).

Dybdepsykologien og psykoanalysen kan nå forståes som forlengede kliniske undersøkelser der tilstandsspesifikke minner forblir aktive på ubevisste nivåer og gir opphavet til komplekser som er kilde til psykologiske og psykosomatiske problemer (Rossi & Cheek, 1988).

Biologiske forskere har fokusert på betydningen av den normale regulerings fysiologis tilstandsspesifikke natur. De mener at “behavioral state” er fundåmentalt for å forstå den homeostatiske integrasjon i alle systemer på et bredt evolusjonistisk nivå (Hobson et al., 1986 i Rossi og Cheek, 1988).

Damasio sier at emosjonene er et nøkkelelement for læring og hukommelse. Dette har en viktig adaptiv funksjon. Amygdala er den hjernestrukturen der minne som er knyttet til frykt er lagret. Feilvurderinger ledsages av negative følelser som får en til å velge annerledes neste gang.

Det finnes mange kliniske strategier som har til hensikt å bryte tilstandsav-hengige effekter. Vegetoterapi er et eksempel på dette. Reus mener at et slikt tilstandsavhengig perspektiv kan ha praktiske kliniske konsekvenser såvel som teoretiske implikasjoner. Når man har fått tilgang på den ubevisste konflikt, kan det materiale som er gjenkalt, kodes på nytt i en terapeutisk kontrollert tilstand (Reus et al., 1978). Det synes å være viktig å bruke terapeutiske teknikker som rører ved emosjonene. “Cues”-teknikker kan være med på å lede pasienten i riktig retning. Selye (1976) mente at på samme måte som et sjokk kan forårsake psykosomatiske problemer, så kan et nytt sjokk eller hevet “arousal” noen ganger hele det.

Prosessene som settes i gang ved terapeutisk intervensjon, kan altså forklares ut fra at tilstanden i «the mind» endres. Nye studier vil gi oss en større forståelse av denne sammenhengen. Dette vil forhåpentligvis gjøre oss i stand til å utvikle teknikker som er best mulig egnet til å gi god terapeutisk effekt.

For Freud, var drømmene kongeveien til det ubevisste. Under søvnen er det bevisste satt ut av spill. Kanskje kan man nå si at denne kongeveien går via tilstandsavhengig læring og hukommelse. Lksom drømmen setter oss i en tilstand der det ubevisste blir lettere tilgjengelig, kan tilstandsasvhengig læring og hukommelse gi oss tilgang til det ubevisste i våken tilstand.

Damasio mener at følelser er nødvendig for å foreta rasjonelle beslutninger. De fører oss i riktig retning, der vi kan gjøre bruk av logikk. Den følelsesmessige innlæring som vi har vært utsatt for gjennom livet, sender signaler som forenkler beslutningene helt fra begynnelsen, og elirninerer andre. Følelsene har således betydning for det rasjonelle. De muliggjør eller umulig gjør tenkningen.

Vi har på en måte to hjerner, to bevissthetsformer – og to forskjellige former for intelligens: den rasjonelle og den emosjonelle. Intellektet fungerer ikke optimalt uten den følelsesmessige intelligens. Når disse partnere arbeider godt sammen, økes såvel den følelsesmessige intelligens som de intellektuelle evner. Vi ønsker således ikke å gjøre oss fri fra følelsene og sette fornuften i deres sted, slik Frasmus foreslo, men i stedet finne en balanse. Det nye paradigmet taler sterkt for at vi må koordinere hode og hjerne (Daniel Goleman, 1997).

Psykofysiologi vektlegger interaksjonen «mind – body». Kenneth Hugdahl (1995) sier at utfordringen for psykofysiologien idag, er å forstå interaksjonen mellom kognitive og emosjonelle prosesser, dvs. hvordan emosjonene modulerer kognitive prosesser og vise versa. Moderne teknikker som f.eks. MRI har brutt ned de gamle barrierer mellom forskjellige biologiske subdisipliner som er interessert i mind-body-problemene (Hugdahl, 1995).

Nevrofysiologen Joseph LeDoux fra Center for Neural Science ved New York University tilhører en ny generasjon av nevrofysiologer som ved hjelp av nye metoder og teknologier prøver å kartlegge den arbeidende hjerne. Han var den første som oppdaget hvilken avgjørende rolle amygdala spiller i den del av hjernen som følelsene er knyttet til. Gjennom sin forskning i kretsløpsystemene i hjernens senter for følelser, har han kommet fram til resultater som forkaster forestillinger om det limbiske system og i stedet plasserer amygdala i sentrum og andre limbiske strukturer i helt andre roller. LeDoux 5 forskning forklarer hvordan amygdala kan overta styringen av det vi gjør, selv om den tenkende hjerne, neocortex, ennå ikke har truffet en beslutning. Amygdala fungerer som et lager for den følelsesmessige hukommelse og således for selve betydningen.

Ved å registrere inngående signaler fra sansene, “scanner” amygdala alle opplevelser for problemer. Dette gir amygdala en maktfull stilling i bevissthetslivet som noe i retning av en psykologisk vaktsentral, et alarmsystem. Amygdalas ornfattende sett av nevronale forbindelser, gir den i en følelsesmessig nødsituasjon mulighet for å erobre og styre en stor del av resten av hjernen – deriblant den rasjonelle hjerne (Goleman, 1997).

LeDoux har gjennom sin dyreforskning snudd rundt på viten om hvilke veier følelsene følger. LeDoux mener at noen emosjonelle reaksjoner og erindringer kan dannes uten noen som helst bevisst, kognitiv medvirken. Amygdala kan hus erindringer og responsrepertoarer, som vi utfører uten å forstå hvorfor vi gjør det. Amygdala fungerer som et lager for følelsesmessige inntrykk og erindringer som aldri har kjent til full bevissthet (Goleman, 1997).

LeDoux  arbeider er av de mest betydningsfulle oppdagelser om følelsene innen de siste 10 år. Forskningen omfatter en kartlegging av nervebaner for følelsene som går utenom cortex. Sanseorganene sender signaler til thalamus og deretter til de sansebearbeidende områder i neocortex. Men LeDoux oppdaget at det utover de store samlingene av nevroner som går til cortex, finnes en mindre bunt, av nevroner som fører direkte fra thalamus til amygdala. Dette gir amygdala mulighet for å motta direkte “input” fra sansene og på begynne en respons før de fullt ut blir registrert av neocortex. Amygdala har ved hjelp av nervebanene mulighet for å reagere før cortex. Dette kretsløp gir en hel del av forklaringen på hvordan følelsene kan ha slik styrke at de tar makten fra rasjonell tenkning. Forskningen avslører hvordan hjernens konstruksjon gir amygdala en priviligert stilling som en følelsesmessig vaktpost som er i stand til å “kapre” hjernen.

Annen forskning har vist at vii de første få millisekunder av en iakttagelse av noe, ikke bare ubevisst forstår hva det er, men også avgjør om vi liker det eller ikke. De “kognitive ubevisste” presenterer vår bevissthet for både identiteten av det vi ser og meningen om det. Silk har våre følelser en egen form for bevissthet (John A. Bargh, 1994 i Goleman). —Subliminal persepsjon

Dette har vært nyttlg for vår overlevelse i en evolusjonsmessig sammenheng, En forståelse av disse to systemene kan hjelpe oss til en bedre forståelse av bevisste og ubevisste prosesser i terapeutisk sammenheng.

Mye forskning gjenstår, men det er også usedvanlig spennende. At vi skulle få to forskere som van en kjempepris for sin forskning på stedsans, ja det hadde vel ingen trodd.

%d bloggers like this: