Seksuelle overgrep på barn

http://www.psykologibanken.com/418163319?b=58E858A4DBD5AD652409ED9EC666F4C7545B1F

av Kjell Standal. Bergen, Norge

SEKSUELLE OVERGREP PÅ BARN.

Jeg har tenkt en del på det som hender med barn som blir misbrukt i sine hjem, slik at det som skulle være deres grunnfjell, falt helt bort.

Jeg har undret meg over at slike ting kan skje, og jeg har ikke glemt et utsagn som en som ble utsatt for overgrep i sitt eget hjem av sine egne foreldre sa: Hvordan kan jeg tro at noen kan elske meg noen sinne siden mine nærmeste aldri gjorde det?

Det spørsmålet synes jeg er veldig sterkt. Jeg kommer som vanlig til å vandre ut og inn av nettet, bøker og innlegg i aviser etc. uten at det blir referanser. Hvis jeg derimot siterer noen ordrett, så blir det referert til hvor det sitatet er hentet.

SÅ, LETS GO!

Barn som utsettes for seksuelle overgrep i familien kan vise symptomer som sinne, konsentrasjonsvansker, depresjon og kroppslige plager som vondt i hodet eller i magen. Men dette kan også være tegn på andre grunner til mistrivsel. Viser barnet ditt på noen måte at det ikke har det bra uten at grunnen er åpenbar, bør du likevel tenke på om det kanskje kan ligge overgrep bak.

Incest kommer fra latinsk incestus og betyr ukyskhet. Ordet blodskam som ble brukt tidligere, ble i norsk lov bruk erstattet med incest i 1963.

Ordet incest brukes litt ulikt, sier barnelege Geir Borgen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S i Oslo (tidligere Nasjonalt ressurssenter for misbrukte barn). Det handler om overgrep fra foreldre, besteforeldre og søsken. Men mange mener også at det bør omfatte overgripere som er i en omsorgsrolle for barnet, for eksempel steforeldre og fosterforeldre.

Som oftest er overgriperen en barnet kjenner, og en god del overgrep foregår innenfor barnets hjemmemiljø. Det kan være far, stefar, bestefar, onkler eller eldre søsken, og av og til er det mor, bestemor eller tanter. Noen barn blir også utsatt for overgrep fra slektninger eller venner av familien.

Ofte strir vi med at vi ikke er 100 prosent sikre, ofte er vi rimelig sikre fordi barnet på en klar og troverdig måte forteller hva som har skjedd. Det gjelder særlig når barn forteller om noe de vanligvis ikke har detaljkunnskaper om, og når de under fortellingen har ledsagende mimikk og fysiske reaksjoner som gjør at historien virker veldig sannsynlig. Dette er vanskeligere jo yngre barnet er, for vi vet at små barn kan si mye rart. Av og til kan det barna sier gi den voksne assosiasjoner i retning av seksuelle overgrep, og det kan være vanskelig å tolke det barnet prøver å uttrykke.

Noen ganger kan det også være slik at vi nekter å tro at noen kan utøve slike overgrep mot hjelpeløse barn, og vi får også vanskeligheter med å forstå hvilke gleder/behov som kan tilfredsstilles hos overgriper. Når det for eksempel utøves seksuelt overgrep mot et spedbarn på 2-3 måneder gammelt, så blir det som regel helt ufattelig at slikt kan skje. Men dessverre så skjer det, og dette har blitt avdekket flere ganger her i vårt land, senest i 2015.

Men hvis vi ser bakover i tid, til første og andre verdenskrig, til Tyskland, Kina og Asia, så ser vi forferdelige handlinger som ble utført av vanlige folk, på ellers vanlige mennesker, både av og på kvinner og menn.

Tilbake til de seksuelle overgrepene på barn her til lands.

Som oftest er overgriperen en som barnet kjenner veldig godt, og de fleste overgrep foregår i barnets hjem av far, stefar, bestefar, onkler eller eldre søsken. Det er også tilfeller der mor, tante, bestemor eller andre slektninger og/eller venner av familien har utført overgrepene. Senest nå nylig har en mann innrømmet overgrep mot sin datters venner.

Det som kan være vanskelig, er å rette oppmerksomheten mot barnet og være åpen for at overgrep kan skje. Vi har vanskelig for å ta inn over oss at vi kan være utsatt for slike forferdelser, og at vi på en måte har sviktet våre barn. Dessuten er det ikke alltid like tydelig signaler fra barnet om at det har vært utsatt for et overgrep. Små barn kan si mye rart, og noen ganger må vi liksom bare feie det vekk med et skuldertrekk. «barn fantaserer om mye».

Undersøkelser ser ut til å konkludere med at så mange som halvparten av de som har opplevd seksuelle overgrep aldri forteller om dette, men går inn i livet også voksenlivet med preg av misbruket. De vanligste tegnene på overgrep kan være sinne, sorg, depresjoner, konsentrasjonsvansker, angst, skoleproblemer, spiseforstyrrelser eller andre plager som vondt i hodet, magen eller andre fysiske forstyrrelser som har sin base i et seksuelt overgrep som det er vanskelig å snakke om.

Jeg gjentar denne oppsummeringen av symptomer, fordi det er så viktig at vi er oppmerksomme på det som våre barn viser oss gjennom sin måte å være på. Det er også en måte å forsøke å fortelle at noe er galt

Dette kan komme av at barnet kan ha blitt truet og fortalt at hvis du forteller noen om dette så går hele familien i stykker. At barnet tror at hvis det forteller det som har hendt, så ødelegger barnet hele sin familie. Altså at barnet blir utpekt av overgriper som den som sitter med ansvaret for at familien fortsatt skal være samlet. Et fryktelig vanskelig og grusomt ansvar å bære for barnet.

Hvis ditt barn kommer skadet hjem etter et fall på asfalten, så vil du ganske sikkert stille helt konkrete spørsmål om hva som har hendt, slik at du kan vise at du bryr deg. Dette blir det ikke så lett å gjøre hvis du lurer på om barnet ditt har blitt utsatt for overgrep.

Vi har en tendens til å minimisere alt som har med det grusomme å gjøre, særlig hvis det gjelder våre nære.

Det er viktig å søke hjelp hos helsepersonell, barnevern, politi eller rettsvern.

Bak dette ligger det nå en forståelse av at dette kan virke vanskelig ut fra det vi har erfart fra bl. annet Bergens politikammer. At de ventet 16 måneder før de tok affære med datamaskinen til en overgriper, og at denne er fullstendig «stappet» med bilder av overgrep mot barn er veldig hårreisende.

Men uansett så må vi være våkne ovenfor barn og hjelpe de hvis vi synes det er nødvendig, slik at barnene kan tro at det går an å få hjelp.

Jeg håper at vi alle kan hjelpe utsatte barn til å ta vare på seg selv og sitt liv, og at vi kan være til å stole på i tilfeller av seksuelle overgrep mot barn. At vi er hjelpere.