Founder of Self-regulated based and experience orientated Vegetotherapy SOV
Hva er vegetoterapi?
Wilhelm Reich oppholdt seg her i landet i en femårsperiode like før den annen verdenskrig. Dette har vært av avgjørende betydning for at det nettopp her i landet vokste fram en sterk kroppsorientert behandlingsform. Reich utviklet den karakteranalytiske vegetoterapi i Norge. Han var opptatt av forholdet mellom de psykiske opplevelser og den somatiske tilstand, både seksuelt og generelt. Han hadde en god del å si om vår tilstand når vi erfarer, og også om vår tilstand når vi tenker (Reich, 1970) (jfr. Nyere forskning, LeDoux, Damasio). Ifølge Reich står kroppslige og psykiske (sjelelige) fenomener i motsetning til hverandre med hensyn til sine strukturelle egenskaper. Men funksjonelt og energetisk er de like (Jfr. ”bodymind”, Pert).
Karakteranalytisk vegetoterapi innebar et paradigmeskifte i forhold til psykoanalysen og psykiatrien (Sharaf, 1981 i Faleide, 1991). Etter lang tid er karakteranalysen, forståelsen av karakteren som motstand og den karakteranalytiske teknikk godtatt innen psykologien. Karakteranalytisk vegetoterapi og avledede kroppsorienterte psykoterapiformer er nå utbredte. Men de er fremdeles ikke allment anerkjent (Boadella, 1976 i Faleide, 1991).
Reich har i ettertid fått anerkjennelse for sin intuitive kreativitet i forståelsen av menneskets psyke, hvor han ser kroppen og psyken som helhet (Se nyere forskning, Pert). Flere av hans teorier har hatt innflytelse utover det psykoanalytiske området, og danner grunnlaget for en rik flora av kroppsorienterte terapiformer. Disse terapeutiske retningene har utviklet særegne teknikker for å nå det vegetative systemet.
Under sitt eksil i Norge satte Reich dype spor etter seg i det psykoterapeutiske og psykologiske miljø. Ola Raknes og Nic Waal var Reichs elever. Deres arbeid med å utvikle Reichs sentrale metode – den karakteranalytiske vegetoterapien – har senere blitt ført videre av deres elever. I denne metoden står begreper som ”karakter” og ”karakterpanser” sentralt. Dette beskriver en kronisk endring av ”jeget” og manglende fleksibilitet som hemmer personens livsførsel. Reich fant at karakterpanseret hadde et tilsvarende muskelpanser som fysisk holdt tilbake fortrengte følelser, og at det var en funksjonell sammenheng mellom kropp og psyke. Gradvis vokste det han selv kalte for vegetoterapi fram, ”en karakteranalyse på de biofysiske funksjoner”. Karakteranalyse og vegetoterapi levde side om side og ga opphavet til betegnelsen karakteranalytisk vegetoterapi. Først i slutten av 1970 og utover i begynnelsen av 70-årene, begynte andre psykologer med karakteranalytisk vegetoterapi, og enkelte søkte Raknes for veiledning. Noen av de gamle elevene gjenopptok også sin praksis med metoden. Raknes tok i 1973 initiativet til å danne en interessegruppe for karakteranalytisk vegetoterapi som fikk navnet ”Forum for karakteranalytisk vegetoterapi”. Braatøy splittet opp kroppsterapien og psykoterapien ved å overlate det kroppslige til fysioterapeuter som han samarbeidet med (Faleide, 1991).
I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i det som kalles selvreguleringsbasert og opplevelsesorientert vegetoterapi.(SOV) Dette er en vegetoterapiform som er videreutviklet av Victor Lindén og nå praktiseres av Standal i Bergen. Denne metoden er basert på arbeidene til Freud, Reich, Bowlby og Raknes og hevder at ethvert psykisk fenomen har sitt kroppslige korrelat (se Pert). Den skiller seg fra karakteranalytisk vegetoterapi ved at det ikke arbeides direkte manuelt med kroppen. Klienten ligger på en divan med bar overkropp. Terapeuten sitter alltid vendt mot pasienten slik at pasienten kan oppnå blikk-kontakt med terapeuten hvis dette blir nødvendig for pasienten. Den terapeutiske ramme er til enhver tid den samme. Dette gjør at pasienten vender oppmerksomheten innover mot sitt indre liv og sine kroppslige reaksjoner samtidig som det gir terapeuten rikelig anledning til å studere pasientens forandrede kroppslige reaksjoner, følelsesmessige endringer og tankemessige bearbeidinger. Det arbeides verbalt med kroppslige forhold, med affekter og impulser, og terapeuten gir mange instruksjoner og oppfordringer, hele tiden ut fra en basisk forståelse av de vegetative forstyrrelser, og siktemålet er å etablere endringer i – og for den enkelte pasient – normalisering – av de vegetative systemene (Faleide, 1991). Ved hjelp av en pusteteknikk som tar utgangspunkt i spedbarnets naturlige pust, søker man å reaktivere fortrengte emosjoner i en trygg og ivaretagende terapeutisk relasjon. Slik gjøres de emosjonelle erfaringene mer bevisste og emosjoner og rasjonalitet kan knyttes sammen og gis mening.
Det er et grunnprinsipp i denne formen for vegetoterapi at alle følelser og alle erfaringer hovedsakelig må knyttes til den reelle situasjon de oppsto i og løses direkte i den relasjonen. Det vegetative systemet ”er følelsene” og kan best nås via følelsene (Standal).
Reich utviklet vegetoterapien som et middel for å frigjøre innestengt vegetativ energi og gjenopprette kroppens naturlige rytmer. Boadella mener at vi har med en grunnleggende, nedarvet kroppsrytme å gjøre, en livsrefleks som kan finnes også før fødselen (Boadella, 1989). Det vegetative nervesystem har to hovedgrener: Det sympatiske som forbereder oss til kamp eller flukt som reaksjon på en nødsituasjon og det parasympatiske med dets mer beroligende innflytelse i retning velvære og restituering. Selv encellede dyr utviser en enkel form for sammen-trekning og utvidelse av protoplasma som reaksjon på stimuli. Dette kan betraktes som prototyper på det vi gjenkjenner hos høyerestående dyr når de strekker seg ut mot omgivelsene i glad forventning eller krymper seg i smerte over en ubehagelig situasjon. I høyerestående organismer formidles utvidelses- og sammentreknings-prosessen gjennom de to grenene av det autonome (vegetative) nervesystemet, hvorfra impulsene når alle kroppens organer og muskler. Disse impulsene regulerer energistoffskiftet i kroppen og kontrollerer slike grunnleggende funksjoner som åndedrett og seksualitet. I alle nevroser og psykoser er disse rytmiske prosessene betraktelig forstyrret (Boadella, 1989).
Breuer beskrev todelingen av nervesystemet allerede før århundreskiftet. Han skrev om en ”innebygget motstand mot overføring av cerebal stimulering til de vegetative organer. ”Av hensyn til organismens sikkerhet og affektivitet, er nerveapparatet som er tilsluttet det kompleks av organer som har vital betydning, som for eksempel kretsløpet og fordøyelsesorganene, atskilt fra de idédannede organer. De vitale organer er sikret. De påvirkes ikke av idéer. Graden av påvirkning fra det ene til det andre, varierer fra menneske til menneske. Det første kontrolleres av hjernens neocortex, det andre via ”det limbiske system”, eller den gamle reptilhjerne. Utviklingsmessig dominerer det sistnevnte i fostertilstanden og den tidlige barndom” (Breuer i Boadella, 1989).
I dag vet vi at opplevelser i den tidligste barndom legger det følelsesmessige grunnlaget for vår videre utvikling. Disse tidlige traumatiske opplevelsene er vanligvis skjult for oss gjennom den infantile amnesi. Fedor Freybergh er en av dem som også påpeker betydningen av fostertilstanden. Breuer mente at bevegelsessystemet er et alternativ for forløsning (jfr. vegetoterapi) (Breuer… i Boadella, 1989), (Jfr. Nyere forskning LeDoux).
Nyere forskning kan sies å støtte opp under Breuers beskrivelse av to systemer (LeDoux, Damasio), mens vegetoterapien omsetter dette i praksis der tidligere emosjonelle opplevelser (traumer) knyttes sammen med det kognitive og gjøres bevisst. Som kjent samarbeidet Breuer og Freud i en periode før Freud oppga cartharsis som en forklaringsmodell for terapeutisk helbredelse. Det kan nå synes som om nyere forskning støtter opp om cartharsisprinsippet som helbredelsesprinsipp slik man praktiserer det innen vegetoterapien. Nyere forskning passer på mange måter inn med Freuds tidlige tenkning, slik som vi også ser at evolusjonistisk tenkning passer inn med Jungs
.Et grunnleggende trekk ved vegetoterapi, er en forståelse av hvordan en spenningstilstand kan oppstå, forsterkes og oppbygges til en kronisk tilstand uten mulighet for frigjørelse (Jfr. Ursin, tonisk aktivering). Reich forsto at affekter, følelser, ubehagelige minner, smerter, ønsker, behov så å si ble fortrengt med muskelkraft. Kroppens spenningsmønstre kan betraktes som en persons ”nedfrosne historie” (Se nyere forskning, LeDoux). Som hos dyr, skapes det en spenningstilstand hos oss når vi føler oss truet. Kroppen mobiliseres av nervesystemet til å klare en nødsituasjon, det vil si til ”kamp” eller ”flukt”. Nesten alle dårlig tilpassete personer lever livet som om de befant seg i en permanent alarmberedskap. Spenningstilstander og hyperaktivitet i det sympatiske nervesystem som opprettholder den, er blitt kroniske (Jfr. Ursin, Sapolsky). De alminnelige selvregulerende prosessene har sluttet å fungere. Ved slike tilstander er det ofte nødvendig med ytre hjelp, terapi (Boadella, 1989).
En av Reichs grunnleggende teser, var at organismen besitter en selvregulerings-mekanisme (Homeostatisk regulering ved hjelp av feedbacksløyfer, jfr. Pert). Denne fungerer uavhengig av om den får utfolde seg fritt eller ikke. Den er organismens biologiske liv. Vår sivilisasjon/kultur/samfunn legger hindringer i veien for denne opprinnelige selvreguleringsmekanismen slik at primære drifter ikke blir tilfredsstilt. Dermed oppstår sekundære, unaturlige drifter (Reich, 1927 i Raknes, 1970). Blokkeringer overfor det naturlige er således en tillært prosess.
Mål for terapien.
Selvreguleringsbasert- og opplevelsesorientert vegetoterapi vil hevde at ethvert psykisk fenomen har sitt somatiske korrelat og enhver hendelse i organismen berører alle sider ved organismen. Organismen skapes emosjonelt, kognitivt og også somatisk av sine omgivelser, samtidig som den selv er skaper av seg selv og av visse sider av sitt miljø.
Det vegetative systemets funksjonsdyktighet er sentralt. Dette blir sett på som en av grunnpilarene i organismens tilpasning og vil være avgjørende for hvordan organismen er i stand til å nyttiggjøre seg sine vekstskapende selvreguleringspotensialer.
Vegetoterapien betrakter alle forstyrrelse, psykiske og somatisk, som forstyrrelser i det vegetative systemet. Vegetoterapi er å arbeide direkte med det vegetative system med den målsetting å gjenopprette normale vegetative prosesser i organismen. Organismens egne helbredende krefter, springer ut fra det vegetative systemet samtidig som de også virker gjennom dette systemet på alle andre biokjemiske, fysiologiske, somatiske, emosjonelle og kognitive prosesser. Endring skjer sentralt og spres perifert i organismen. Gjenopprettelse av normal vegetativ funksjon vil føre til en optimalisering av organismens funksjonsnivå (Standal,..)
Wilhelm Reich mente at kroppens frie energiomsetning er grunnlaget for at den psykofysiske organismen kan fungere. Det er først og fremst åndedrettet som regulerer energiomsetningen (Raknes, 1970). Reich oppdaget den grunnleggende rolle det hemmede åndedrett spiller i enhver nevrotisk personlighet. Han beskrev dette som et ”gjennombrudd i det vegetative riket”. I alle tilfeller der det forekom kroniske forstyrrelser av åndedrettet, fant han forstyrrelser av indre rytmer, blokkeringer av de indre organers rolige, harmoniske pulsering (Boadella, 1989) Angst og frykt medfører respirasjonshemninger. Vedvarer denne angsten for følelsene, kan spenningene for å holde dem nede bli permanente som muskulære staser og stivhet. Vegetoterapeutens oppgave er å hjelpe pasienten til å løsne sine kroniske stramninger. Under dette arbeidet, vil de følelsene som stasene og stramningene holder tilbake fra bevisstheten, igjen dukke opp og forårsake sterke følelsesreaksjoner (Raknes, 1970).
All emosjonalitet og all erfaring må hovedsakelig knyttes til den reelle situasjonen de oppsto i og løses direkte i den relasjonen. Dette er et grunnprinsipp i den formen for vegetoterapi som Standal er talsmann for. Gjenopplevelse av traumatiske hendelser i hele kroppens register, er en forutsetning for å løse de motsetninger i det vegetative systemet som disse hendelsene skapte, ifølge Standal. Når dette skjer, fører det til spontane bedringer av det vegetative systemets funksjon. Forkrampninger i muskulaturen slipper taket, spontan bedring av pust, endring av farge i huden, bedret syn, og som noen sier; de får lettere for å tenke klart. Det dreier seg om å flette den kroppslige, emosjonelle og kognitive erfaringsevnen sammen på en slik måte at pasienten opplever/erkjenner konfliktene/motsetningene som et organisk hele og at de løses som et organisk hele (Jfr. Nyere forskning, to hukommelsessystemer, Damasio). Den ubevisst emosjonelle opplevelsen, traumet, gjøres bevisst, integreres.
Vegetative Training ®™ 