Kjell Standal, Bergen. Norge. Et virklighetens kjærlighetsrede, der alle mennesker forenes i det ene, der den ene både forenes og skilles fra alle andre. Det er dette som kan kalles sann individualitet.
http://www.psykologibanken.com/412562301
MENNESKET SOM NATUR.
- Vet du noe om verden omkring deg? spør Don Huan sin elev Carlos Castanaeda i deres andre møte.
- Jeg vet alt mulig svarer Castanaeda og tenker på sin akademiske utdannelse.
- Jeg mener, føler du noensinne verden omkring deg? spør Huan.
- Jeg føler så meget av verden omkring meg som jeg kan, svarer Carlos.
- Det er ikke nok. Du må føle det hele, ellers går meningen med verden tapt svarer Huan.
Carlos Catanaeda: Don Huans Lære.
Den dialektiske enheten mellom å forstå i betydningen av å utforske, avsløre og erkjenne verdens innbyrdes relasjoner, samtidig som man kan føle helheten av seg selv i verden og helheten av verden i seg selv, er selve grunnlaget for å leve i den, med den og for den, samtidig som den lever i oss, med oss og for oss alle.
Alle naturlover, alle virkelighetens lover som vi oppdager forteller oss bare hva som under bestemte omstendigheter er mulig, og hva som under de samme omstendig-heter er umulig. Lovene sier minst om hva som virkelig skjer og om hva som vil skje, de angir bare hva som kan skje. Naturens lover er en samling sannsynlighetstabeller
Altså, mennesket framtro i første omgang som et resultat av ansamlinger eller opphopninger av muligheter som favoriserte nettopp framkomsten av mennesket som en erkjennelsesmulighet i naturen. Dette var bare mulig fordi mulighetene fakstisk fantes i virkligheten. Mennesket fremsto altså først som en mulighet fordi denne muligheten faktisk fantes med nødvendighet i det mulige.
Hvis mennesket er natur og mennesket er et erkjennende vesen, så kan vi se på mennesket som ett av naturens muligheter for selverkjennelse. Dette betyr ikke at naturen med nødvendighet måtte frembringe mennesket, men at mennesket fremsto som en tilfeldighet i nødvendighetens strøm, der det nøvendige ved naturen er utvikling mot stadig mer komplekse erkjennelsesformer og der mennesket kan sees på som en av flere mulige erkjennelsesformer.
Ut fra menneskets evne til erkjennelse, dvs., å bringe sine handlinger og tanker i overenstemmelse med grunnleggende lover i og utenfor egen eksistens, følger med nødvendighet at naturen også har frambragt muligheten for negasjonen (motsatsen) av erkjennelse, en streben etter å oppheve, negere sette seg utenfor og over naturens logikk, destruksjon, en ødeleggende motsats til erkjennelse. Dette kan resultere i utslettelsen av den erkjennede delen av naturen, heriblandt også det vi har gitt navnet mennesket.
Hvis mennesket er natur, så trår også det allmene ved mennesket frem i dets fysiske fremtoning, det har hjerne, er av kjøtt og blod, har to bein, to armer og sanseapparat. Det allmene ved mennsket er dialektisk, den fysiske fremtoning gir opphav til erkjennelsesmulighet, samtidig som denne erkjennelsemuligheten virker tilbake på den fysiske fremtoning.
I dette almene ligger likheten, mennskene er like. Men også i det allmene mennesket trår det særegne frem. Nettopp i likheten ligger forskjellen, nettopp det at alle mennesker er like sikrer deres ulikhet. Ulikheten, mangfoldet i mennesket er selve grunnlaget for det like. Gjennom erkjennelsen av likheten legger vi grunnlaget for sann ulikhet som er forankret i en dyp erkjennelse av samhørighet.
Hvis mennesket er natur følger også at menn og kvinner er like, selv om de er like forskjellige som to menn, to kvinner eller voksne og barn. I vårt mangfold springer enheten fram og gjør alle mennesker til hverandres forutsetning. Da er ikke frihet, likhet, likeverd etc. noe som kvinnene må gjenerobre, det er noe som må gjenopprettes av oss alle.
Gjennom erkjennelsen av likheten legger vi forutsetningene for sann ulikhet,og gjennom sann ulikhet kan mennesket forenes i en dialektisk enhet, der det særegne og det allmene smelter sanmen. Denne sammen-smeltningen springer så over i en ny kvalitet, et virklighetens kjærlighetsrede, der alle mennesker forenes i det ene, der det ene både forenes og skilles fra alle andre. Det er dette som kan kalles sann individualitet.
Hvis mennesket er den særegne form som naturens streben etter selverkjennelse ytrer seg gjennom, ja så må det allmene i det særegne være at denne særegne form, mennesket, har allmen erkjennelsesmulighet.
Hvis mennesket er natur, kan vi tenke oss følgende teser:
- Alle naturlover gjelder uten unntak også for den mennskelige organisme.
- All menneskelig virksomhet er uttrykk for naturens bevegelse, forandring og forvandling.
- Indre konekvens, dype sammenhenger på komplekse plan er kjernen i alle naturlover.
- Dette gjelder enhver relasjon mellom mennesker slik det gjelder indre prosesser i mennesket iberegnet kognitive prosesser. Alt samvær er samspill med natur.
- All bevegelse, forandring og forvandling springer ut av, samtidig som det legger grunnlaget for og opprettholder en gjennomgripende indre konsekvens.
- All menneskelig virksomhet er en søken etter indre sammenhenger som er basert på naturens konsekvente harmoni, selv i det mest kaotiske.
Hvis mennesket er natur gjelder enhver lov som opptrer i naturen ubønhørlig også for mennesket, slik enhver prosess som opptrer i mennesket også må finnes i naturen, fordi mennesket er natur.
Da må også dette gjelde for enhver interaksjon mennesket inngår med andre mennesker, fordi dette er natur som intragerer med natur.
Den dialektiske oppfatningen av sammenhengen mellom tilfeldighet og nødvendighet, slik den trer fram i kvantefysikken, fører oss tilbake til den reelle forestillingen om naturens frihet, om mennsket frihet.
Fremtiden blir til ved å være delvis bestemt av fortiden, men den er absolutt ikke definitivt determinert. Det er heller ikke enkeltaspekter ved naturen, eller naturen som en historisk fylogenetisk fremtredelsesform (mennesket). Dette hverken i den individuelle utviklingsfase, enkeltindividets muligheter til å forme sitt liv og sin kropp, eller som artsutvikling, menneskehetens utviklingsretninger.
Med dette følger også at naturens ontogenetiske fremtredelsesform (individets livshistorie) også er bærer av enhver mulighet som kan opptre i virkeligheten.
Frihet fra determinisme er ikke gitt, den skapes, og vinnes ved å forandre nødvendigheten. Dette kan bare skje ved handlinger som øker antall muligheter og ved at disse handlingene varierer det mulige. Visse hendelsers grad av mulighet kan forstørres, mens andre kan minskes.
Mennesket er i sin aktive virksomhet langt fra noen kasteball for den fanatiske blinde tilfeldighet, eller underlagt en uforanderlig nødvendighet. Det tilfeldige i virkelige hendelser gjør mennesket bruk av, og mennekets frihet beror nettopp på at menneskets fremtid kan bestemmes fordi den på forhånd ikke er bestemt.
Virkeligheten retter seg ikke uforbeholdent etter det vi tenker, men våre tanker må bringes i kongruens med det som virkelig eksisterer i naturen. Da kan våre tanker smelte sammen med og stige opp i natur, slik at natur smelter sammen med natur.
Naturen kan trå frem for oss på ulike måter til ulike tider og i ulike former,men det vil alltid være og alltid forbli natur, slik mennesket alltid vil være og alltid forbli natur.
Men hvis mennesket er natur, så er enhver tanke mennesket produserer også natur, enhver forestilling, enhver fantasi må være natur. Hvis enhver tanke og enhver forestilling også er natur, så er tanken om gud også natur. Men siden tanken om gud er natur må også gud være natur. Men hvis gud er natur, slik som mennesket, ja så må gud være mennesket.
Mennesket og gud er ett.
Men da står mennesket tilbake med det gudommelige i seg selv, i sitt kjøtt og blod, i sin natur. Det gudommelige ved mennesket er at det er natur. Når mennesket erkjenner at det er natur, oppnår mennesket full frihet til å leve som natur, med natur og i natur. Da er mennesket menneske.
Sett ut fra denne tankegangen så erobrer mennesket sin fulle frihet bare hvis det på alle plan fullt og helt erkjenner at det er natur, og lever i naturen som natur.
Psykologspesialist Kjell Standal
Vegetative Training ®™ 